Forsoning uten tilgivelse

– Jeg tror faktisk at pappa elsket meg.

En enkel setning. Men for en som har vokst opp i frykt for neste fyllekule og neste omgang juling, er det en erkjennelse som sitter langt inne. For Martin Eia-Revheim har det tatt et helt voksenliv å komme hit.

– Nå er jeg er trygg på at han, i likhet med andre som går seg vill, ikke ønsket at livet hans skulle bli som det ble.

Det er sent nok på dagen til at Martin Eia-Revheim ikke lenger angrer på at han har gikk hjemmefra i kun shorts og T-skjorte, med en datamaskin i ryggsekken og hodetelefoner over ørene. Sola har kommet akkurat høyt nok på himmelen til at den treffer ham, der han sitter i en stol som bikker på den ujevne brosteinen, på en bakgårdskafé ved Grønland kirke i Oslo.

– Jeg sauset sammen mitt forhold til pappa og mitt forhold til kirka, og det tok fryktelig mange år før jeg forsto at jeg faktisk har et veldig nært forhold til kirka. Og jeg har også en tro som har kommet og gått, men som igjen og igjen står der og melder seg.

Vanskelig barndom

Eia-Revheim ble først kjent for å gjøre en gammel tekstilfabrikk i en gudsforlatt del av Oslo til en av verdens mest anerkjente jazzklubber. Etter oppstarten i 1998 ble Blå raskt den viktigste scenen for ny norsk jazz, og en turbo for revitaliseringen av bydelen Grünerløkka. Siden den gang har han ledet Kongsberg Jazzfestival, Kringkastingsorkesteret og Norsk Musikkinformasjon, for å nevne noe.

Men inntil nylig var det få som visste noe særlig om oppveksten hans. Før han i 2019 fortalte om den i NRK-podkasten Usagt, og i fjor kom med boka Å sette sammen bitene – min historie om vold, skam og reparasjon. Her forteller han om oppveksten med en far som var fengselsprest, feltprest og sjømannsprest. Faren rørte ikke alkohol før han var 30 år og sjømannsprest i Brasil.

Men da, i 1977 mens Martin var fire år, begynte det. Og da faren noen år senere var fengselsprest på Ullersmo, eskalerte det. Martin husker at faren begynte å drikke på torsdagene. Det begynte med en viss anstendighet, med nipping til et whiskeyglass med isbiter i, og fortsatte til han sovnet i en stol.

Slik gikk det fram til søndag formiddag. Så endret presten litt på en gammel preken og kom seg til gudstjenesten.

I boka forteller Eia-Revheim om jevnlige voldsepisoder, men også psykiske overgrep. En gang sa faren at han ikke orket mer og ville ta livet sitt. Han låste seg inn på kontoret, mens Martin stod på andre siden av døra tryglet ham om å la være. Han husker smellet, kruttrøyken og lyden av kroppen som falt mot døra – før faren knakk sammen i latter av sin egen makabre spøk.

– Det ville vært enkelt å bare kalle det for ondskap og skyve det bort. Jeg tror ikke pappa var ond, men at han gjorde onde handlinger. At et menneske kan ha dette spennet i seg, er vanskelig å ta inn over seg. Litt som at mennesker som utførte Holocaust gikk hjem fra jobb og sa god natt til barna sine. Å fatte dette er en voldsom mental øvelse, men det er faktisk slik mennesker kan være, sier Eia-Revheim.

Om faren ikke hadde vært prest, ville det kanskje ikke fått vare like lenge. Men slik Eia-Revheim husker det, var presten på den tiden omgitt av en autoritet som gjorde at folk lyttet. Jo visst kunne Martin og moren ringe politiet, men hvem ville de trodd på? Og hva ville da skje etterpå?

Når alternativene lå på bordet, stod dette igjen som det beste: Å holde ut.

– Hva gjorde at du ikke gikk til grunne?

– Først og fremst mamma. Til tross for hvordan hun selv ble behandla, har hun alltid vist meg kjærlighet.

Et klart øyeblikk, en utstrakt hånd

Da han var elleve år begynte han å skade seg selv. Stjal og gjorde hærverk, i håp om at Barnevernet skulle koble seg på. Flere ganger forsøkte han å ta livet sitt, før han til slutt ble han tvangsinnlagt, og satt på tunge medisiner som skulle holde de vanskelige tankene unna. I fire år bodde han på institusjon. Han sov og sov, og mens medisinene gjorde ham tyngre og tyngre.

Så skjer det noe som han selv fortsatt ikke forstår. Han kaller det et nådeøyeblikk.

– En natt kaster jeg alt jeg har av medisiner i do. Jeg vil ikke lenger ta medisinene som gjorde meg til en pasient som sov 16 timer i døgnet. At jeg som tungt medisinert kunne ha et slikt klart øyeblikk – der leser jeg inn noe uforklarlig, noe som er mye, mye større enn meg selv.

– En inngripen?

– Ja, jeg vil kalle det et klart øyeblikk, et vendepunkt. Noen vil kanskje bruke sterkere ord, kanskje frelse. For meg opplevdes det som en utstrakt hånd og en mulighet. Det er noe jeg har opplevd flere ganger mens jeg har vært på nippet til å snu opp ned på livet mitt, eller avslutte det. At utfallet har blitt som det har blitt, er ikke noe jeg bare tilskriver meg selv.

Omtrent her begynner andre del av fortellingen hans: Han begynner å spasere overalt. Ofte går han alene på konserter og blir venn med musikerne han digger aller mest. Han starter en jazzklubb som blir kåret til verdens beste, og får venner som ringer og forteller at de er glad i ham. Senere blir han sjef for favorittfestivalen sin, gifter seg, bygger hytte og får barn som kaster seg i fanget hans når han kommer inn døra hjemme.

Foreldrene hans skiller seg, og moren stabler livet sitt på beina i voksen alder. Eia-Revheim vitner mot faren sin i retten, og ser ham gå til grunne i rus og asken av brente broer. Faren ble dømt til åtte måneders ubetinget fengsel. Da han døde i 2010, kom det sju i begravelsen hans.

Gå over Grønland

Fortsatt vil han helst gå når han skal noe sted. Så hver dag går han fra tomannsboligen ved foten av Ekebergåsen, gjennom Grønlandsleiret og til Sentralen, som er kulturbygget han nå jobber i og med. Halvveis på ruta går han forbi Grønland kirke.

– Denne kirka gir varme til folk som faktisk ikke har noe annet enn alternativ å fryse. Og det er ingen som spør om de tror, når de går inn og får kaffe og saft. Hvor mange arenaer i samfunnet vårt er det som åpner opp, uten å kreve noe som helst tilbake? Det er så mye fattigdom og ensomhet i denne bydelen, og kirka er en aktør som faktisk prøver å gjøre noe med det.

Det er det diakonale arbeidet som springer ut av denne kirka som har motivert ham til å stille til valg til Oslo bispedømmeråd, på Nominasjonskomiteens liste.

– Det jeg liker med kirka, er at den ikke er et meningsfellesskap. Den er et trosfellesskap. Og det er en stor forskjell. Folk tror så ulikt. Så jeg tror veldig mange tenker at kirka er trangere enn politiske partier, fordi kirka har noen dogmer. Men jeg opplever tvert imot at politiske partier er mye trangere enn kirka. Mye trangere.

I presentasjonen av seg selv som bisperådskandidat, skriver han: «Jeg har vokst opp i kirka, forlatt kirka og kommet tilbake til kirka.» En ting han har merket seg underveis, er at han har fått komme tilbake uten at det stilles spørsmål ved troen hans.

– Jeg har gått inn og ut av det bygget. Noen ganger har jeg kjent på tvil, andre ganger forakt. Men det har kirka tålt. Det er en del av den rausheten og kjærligheten den formidler.

Prester har vært sentral i arbeidet med å bearbeide traumene.

– Betydningen av å gå i kirka og ta imot velsignelsen, det klarer jeg nesten ikke å snakke om faktisk. Den opplevelsen var så ekstremt overveldende at jeg nesten vendte den ryggen. Det betydde også mye å komme til samtaler med Sunniva Gylver, som var prest her på Grønland, og møte andre fra kirka som representerer kjærlighet og godhet – skille dette fra hva pappa gjorde.

– Hva vil du nå si at du tror på?

– Jeg tror på noe som er større enn oss mennesker. Om dette bruker jeg ordet Gud, for det er der jeg kommer fra. Den kalde harde kirkebenken, salmene, og det protestantiske jeg er vokst opp i, det er i mitt DNA. Så tror jeg nok ikke at protestantismen alene sitter på sannheten, men at forskjellige kulturer og miljøer kan ha se det guddommelige fra forskjellige vinkler.

– Ser du på deg selv som en kristen?

– Det vil jeg noen ganger si ja til, og andre ganger nei til. Jeg har vel hatt en forakt for kirka, og senere forstått at det egentlig ikke handler om kirka, men om det jeg har vokst opp med. Men ja, jeg vil jo svare ja på det nå, selv om jeg er fullt klar over at det kan endre seg.

---

Martin Eia-Revheim

• 50 år.
• Har tre barn på 8, 12 og 22 år
• Stiller til valg til Oslo bispedømmeråd, på Nominasjonskomiteens liste
• Prosjektleder i Sparebankstiftelsen DNB, med ansvar for bl.a. kulturbygget Sentralen og Nasjonalgalleriet
• Startet jazzklubben Blå i 1998. Har ledet Kongsberg Jazzfestival, Kringkastingsorkesteret og Norsk Musikkinformasjon

---

Frykt for arvesynd

Boka om oppveksten sin har han dedikert til alle «barn av foreldre som ikke burde hatt barn». Han selv har tre.

– Hvordan er det for deg å være far?

– Folk med min bakgrunn har jo ikke et forbilde, og jeg har fryktelig lav selvfølelse på det. Jeg har et sånt bilde av smitte eller arvesynd som kan bli veldig, veldig sterkt. Men det har blitt bedre, særlig fordi kommunikasjonen er mer direkte nå som barna har blitt større.

Venner kan fortelle at de ble sinte på barna sine fordi de var urimelige. Eller at noe leit skjedde, men at det er noe barna tåler. En slik trygghet mangler han.

– Jeg mister besinnelsen altfor ofte, og da skammer jeg meg veldig etterpå. Det er fryktelig vanskelig å finne en balanse hvor jeg kan bli sint og vite at det var fordi barna var urimelige, og så bare bli ferdig med det. Jeg er redd for å reprodusere usunne mønster. Heldigvis er dette ekkoet fra pappa mindre levende enn det var.

På turen hjemover tar han omveien opp ei sidegate hvor han finner Grønlands beste samosa, et fritert bakverk fylt med potet og kikerter, og setter seg på benken utenfor. Det var lenge vanskelig for ham å høre fra folk som har hatt fine opplevelser med faren hans. Det var som om de gode sidene gjorde volden og mishandlingen mindre alvorlig. Nå kan han verdsette slike historier.

Han kaller det forsoning. En erkjennelse av at ting ble som de ble, og at det er leit, men at det er mulig å gå videre. Men tilgivelse, det er noe annet.

– Pappa har krevd tilgivelse, men han har aldri sagt unnskyld. Han døde uten å noen gang si at han angret på noe av det han gjorde mot oss. Hvis ikke den som har opplevd overgrepet opplever at noe står på spill for den som har gjort det, da er det vanskelig å tilgi.

Likevel kan han kjenne på kjærlighet for faren sin.

– Å slippe det til har vært overveldende, skremmende, og veldig ubehagelig. Men nå er det egentlig fint.

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal er journalist religionsavdelingen, og har jobbet i avisen siden 2014. For tiden skriver han mest langstoff, men har også et spesifikt ansvar for dekningen av Metodistkirken. Han har tidligere skrevet en rekke reportasjer fra USA.