Peter Gembäcks livs sterkeste minne er fra en mørk januarmorgen i 2004. Han våkner av en telefonsamtale. Personen i den andre enden forteller at noen er blitt skutt i huset hans. Noen Gembäck kjenner godt. Men det er ikke beskjeden han får om at noen er blitt drept i forsamlingen hans, som Gembäck husker best.

Det er en følelse. En iskald følelse.

Hele det året har han gått rundt og vært kald på hendene og føttene. Han fryser konstant, selv om det er varmt rundt ham.

Når han nå, 16 år senere, blir spurt om sitt livs sterkeste minne, er det dette han husker best: Følelsen av å være helt kald.

Et uvanlig tøft 2020

I dag har Peter Gembäck fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD), og han forstår mer av hva det kalde minnet er: Et slags forstadium til sjokk, har terapeuten hans forklart. Han har også måttet tolerere at den angstfylte redselen han kjente på, ikke skapte reaksjoner, men apati. Det andre ville syntes var horribelt og forferdelig, var han nesten likegyldig til.

Kanskje var det derfor han kunne spille en viktig rolle i det som regnes som Skandinavias største sekt-skandale: Knutby-saken.

– Dette er det siste intervjuet jeg gjør på en stund.

Peter Gembäck er sliten. Han sitter foran en skjerm i kjelleren sin i den svenske småbyen Knutby. 2020 var et tungt år for den tidligere pinsepastoren – og det hadde lite med koronapandemien å gjøre.

For ham var mars 2020 måneden han ble dømt til betinget fengsel og 80 dagsbøter for mishandling og unødig tvang.

Som i en krigssone

2020 var også året da SVT-dokumentaren Uppdrag granskning: Knutby samlet millioner av skandinaver foran TV-skjermene for å få et unikt innblikk i historien om menigheten Knutby Filadelfia. I år kommer den amerikanske TV-giganten HBO med en egen produksjon om menigheten. Historien om forsamlingen der to mennesker ble forsøkt drept, et av dem døde, og mange flere ble mishandlet og utsatt for overgrep over en periode på over 20 år, er snart kjent over hele verden.

Og med det også Peter Gembäck.

– Det er vanskelig for folk å forstå hvor ille det var. Hva slags forferdelig miljø forsamlingen bestod av. Terapeuten min beskriver det som at jeg har vært i en krigssone. Det er det nærmeste noen har kommet å kunne forstå det jeg har gått gjennom.

I krig blir man til dels utsatt for grusomheter, men mange gjør også grusomme ting selv. Gembäck er en av dem. Som pastor og forstander i menigheten hadde han ikke bare ansvaret for mange av ugjerningene som skjedde i forsamlingen, han var også med på å skape en kultur preget av negativ sosial kontroll og maktmisbruk.

Han har vært nødt til å forsone seg med at det finnes mennesker som alltid vil se på ham som et avskyelig menneske. Og at noen aldri vil tilgi ham.

– I en ideell verden, skal man i kristne termer, bekjenne sin synd, bli tilgitt, og så gå videre. Det kan man gjøre overfor Gud. Men her har jeg havnet i en situasjon der jeg er i hendene til samfunnet – og ofrene. Det er ikke like enkelt.

– Hadde vært lettere om jeg var satanist

Her om dagen sa Gembäck til en venn at han skulle ønske han aldri var blitt døpt.

– Den handlingen er så kraftfull i seg selv. Ved å gjøre det begraver man det gamle mennesket og blir et nytt. Men jeg er jo allerede døpt.

Av Bibelens mange karakterer kjenner Peter Gembäck seg best igjen i Paulus. Han som ble et nytt menneske, men hele tiden lever vel vitende om hvem han var og hva han hadde gjort.

– I den kristne konteksten er vi veldig gode på å løfte opp «rett type» syndere. Sånn sett hadde det vært lettere for meg om jeg var satanist. For hadde jeg vært satanist og blitt troende, da hadde det vært åpne dører overalt.

Han ler tørt, men det er ikke vanskelig å se at han også mener det.

Gembäck var ingen satanist. Han var pastor. Han trodde han stod opp for det gode, for Guds vilje, men han gjorde det helt feil. Det blir for komplekst for folk å forstå, tror han. Sånn sett hadde det vært lettere om han hadde vært genuint ondskapsfull, og sluttet med det. I stedet har han havnet et sted midt i mellom.

Leser fortsatt ikke Bibelen

Noen ting er fortsatt som før i Gembäcks liv. Han bor fortsatt i Knutby og er fortsatt gift med Emma Gembäck, som også var pastor i Knutby-forsamlingen. De to ble spleiset av Åsa Waldau – «Kristi brud» – hun som endte opp som hovedpersonen i Knutby-dramaet fordi et pastorråd var kommet til at Jesus skulle gjenoppstå lokalt og ekte gjennom henne.

– Mitt og Emmas ekteskap er bare en variant av et arrangert ekteskap. Men det vil også si at vi aldri hadde truffet hverandre om det ikke var for Knutby. Vi har gått gjennom himmel og helvete, og kommet ut på andre siden og har fortsatt hverandre. Jeg er så glad for at det var akkurat Emma jeg ble satt sammen med.

Peter Gembäck bruker mye tid på å prøve å finne tilbake til den han trodde Jesus var. Han har begynt å be igjen, for første gang på tre år. Men han har ennå ikke klart å begynne å lese Bibelen igjen.

– Jeg faller så fort inn i min gamle rolle. Og jeg vet ikke hva som er bra og hva som er dårlig. Jeg vet ikke om det var selve troa mi som var problemet i Knutby. Så der er jeg nå. Jeg prøver å finne ut hva troa mi egentlig består av.

«Dette er jo helt sykt»

I Knutby ble medlemmene av forsamlingen fortalt at de stadig stod i en åndelig strid. Og i motsetning til menneskelige kriger, stred ikke medlemmene av Filadelfia-menigheten mot mennesker av kjøtt og blod, men mot tankesett. De snakket om at djevelen sendte ildpiler etter deg, som måtte slukkes med troa.

Det hendte at Gembäck tenkte: «Dette er jo sykt. Vi kan ikke holde på sånn her.» Men i neste øyeblikk tenkte han: «Nei, vent. Denne personen er jo klok. Om dette er sykt, er hele fellesskapet sykt. Og det kan det jo virkelig ikke være, når så mange bra mennesker er med.»

Det som fikk han til å skjønne hvor sykt det hele var, var da han fant ut at pastoren Urban Fält hadde utnyttet en 17 år gammel jente i forsamlingen. Åsa Waldau, som også hadde en seksuell relasjon til Fält, prøvde å overbevise forsamlingen om at de måtte akseptere forholdet mellom pastoren og den unge jenta.

Men det klarte ikke Gembäck. Fra det øyeblikket skjønte han at det måtte ta slutt, men det skulle gå enda litt tid før han tok beslutningen om å anmelde seg selv og de andre to lederne, Waldau og Fält.

– Jeg hadde kunnet forlate Knutby da, men da tror jeg ikke forsamlingen hadde rast sammen. Jeg tror at en mindre gruppe på 5-10 personer hadde vært igjen i en type sekt fortsatt, sier Gembäck.

Kaller oppløsningen et bønnesvar

I dag kaller han det et Guds under at forsamlingen gikk i oppløsning. Et bønnesvar, utdyper han. I denne perioden hadde Urban Fält overtalt flere av de mannlige lederne i forsamlingen om et nytt bønneopplegg. Hver kveld rundt midnatt samlet mennene seg for å gå hundre ganger rundt et bord mens de ba. En slags variant av å gå rundt Jerikos murer, slik det står om i Bibelen.

– Til slutt får vi bønnesvar. Og for meg er det slik at bønnesvaret vi får, er en grav. Vi våger å sette ned foten og ikke hundses med lenger. Det er ikke noe mirakel, men vi får mot til å bryte opp. Vi våger til slutt.

Gembäck er alvorlig, men han har også glimt i øyet mens han forteller.

– Om jeg var Gud og så at folk drev og gikk rundt slik, ville jeg til slutt gått ut for å prate med dem. Så jeg regner med Gud må ha tenkt at han måtte hjelpe disse toskene som drev og gikk og gikk rundt et bord i Knutby.

Guds bønnesvar innebar at Gembäck anmeldte seg selv og to andre kolleger til politiet. Det ble slutten på Knutby.

En dåre for Kristus

Peter Gembäck vokste opp i en pinsemenighet i midten av Sverige. Det var først og fremst det sosiale som stod i fokus i forsamlingen, ikke så mye troa på Gud. Likevel var det strenge regler for hva man kunne gjøre og ikke gjøre. Verken alkohol, ungdomsklubb eller sex før ekteskapet var lov. Etter hvert ble rammene for strenge for flere av Gembäcks kompiser. De brøt ut og begynte å spille i rockeband.

Men Peter ble. Han hadde ikke noe annet. Ikke var han spesielt god på skolen heller. I stedet for videregående skole havnet han på en fabrikk, og endte opp med å bli ganske isolert. Det var på denne tiden han møtte Åsa Waldau.

– Det møtet endrer alt. Livet mitt får plutselig mening. Jeg er kanskje ikke skoleflink, men jeg kan i alle fall bli en god kristen, forteller Gembäck.

I boka beskriver han denne prosessen som at han blir radikalisert.

– Kristne må bli flinkere til å stille spørsmål rundt dette. Er det sunt å be unge mennesker om å gi livet sitt 100 prosent til Jesus? Jeg ble en dåre for Kristus. Og jeg ville være det.

– Jeg har skadet mennesker

Eks-pastoren mener det finnes sekttendenser i alle samfunn og kirker i dag. Han mener det er et grunnleggende problem i blant annet frikirkelige miljøer at man ikke tør å stille de vanskelige spørsmålene.

– Er det så lurt å ha bønnestunder med 13-14-åringer der de skal avgi løfter om at de skal leve i seksuell avholdenhet til de gifter seg? Kan dette skape problemer, låsninger eller forstyrrelser for disse menneskene i fremtiden?

Tidligere i år hørte han et radioprogram med to jenter som hadde vokst opp i Knutby. De fortalte om det Gembäck tror må være hans bibelundervisning, om Jesu snarlige tilbakekomst. Den ene jenta fortalte at hun fortsatt ikke får sove om nettene, hun sliter med angst og depresjon.

– Jeg innser at hun er skadet. Og jeg har vært med på det. Men tingen er at jeg hadde prekt på akkurat samme måte om jeg var i en vanlig pinseforsamling. Dette har ikke noe med Knutby å gjøre, men den kultur og tanke jeg har med delvis fra min egen oppvekst, og delvis fra de mer radikale miljøene jeg har søkt meg til.

Han tror Pinsebevegelsen er blitt flinkere på å ta oppgjør med usunn teologi, men han mener fortsatt det er et problem at så mange unge mennesker læres til å lete etter en form for konsensus.

– Jeg tror det er viktig at ungdommer vokser opp i forsamlinger med ulik forståelse av saker og ting. Alle disse ulike samfunnene vi har, handler om at vi mennesker er ulike. Ingen kan med sikkerhet si de har helt rett, og ingen kan si med sikkerhet at noen tar helt feil.

En kirke som tilgir

Kirkene må bli flinkere til å tørre å la mennesker flyte mellom samfunnene, ideene og tradisjonene, mener Gembäck. Selv går han nå i Svenska kyrkan.

– Men jeg vil ikke tenke at det er et «vi» og et «dem». En venn av meg som er muslim har lært seg til å tenke at alle han møter er muslimer til det motsatte er bevist. Vi kristne har en tendens til å tenke at alle er hedninger til det motsatte er bevist. Slik vil jeg ikke leve. Jeg vil ikke betrakte naboen min som ikke-troende, men som en bror. Vi er alle Guds mennesker, selv de som ikke tror.

Selv om han trives i Svenska kyrkan, synes Gembäck det virker som den lutherske kirka i Sverige har mistet litt troen på seg selv. Koronarestriksjonene gjør at det bare kan være åtte mennesker på gudstjeneste, men det gjør ingenting – for flere enn det er de sjeldent, forteller han.

– Det er så mye uutnyttet potensial. Det er så mange svensker der ute som er såret på et eller annet vis fra en kristen forsamling. Hvis Svenska kyrkan hadde klart å være en plattform som tok imot dem, da kunne man sett en form for vekkelse. Det er jeg sikker på.

Når selvmordstankene kommer

Peter Gembäck har valgt å være åpen om at han på flere tidspunkt har tenkt på å ta sitt eget liv. De suicidale tankene forsvant ikke med Knutby, de er der fortsatt. Men han er blitt flinkere på å la dem være.

– Løsningen er ikke å få panikk over at jeg tenker på å ta livet mitt, men å gjøre ting for å få ned stresset som gjør at jeg får de tankene. Bønn er for meg en måte å få ned angsten på. Den type bønn som jeg gjør når jeg er ute i skogen og nyter av Guds nærvær, for eksempel.

– Du har sagt at du ikke vil leve i rampelyset. Hvordan vil du leve livet ditt?

– Jeg vet ikke. Jeg jobber som snekker i dag, men det trives jeg ikke med. Jeg vil heller ikke leve i rampelyset. Jeg vil ikke være Knutby-Peter. Men jeg vil veldig gjerne prate i ulike sammenhenger om maktmennesker, om slike strukturer vi har snakket om nå. Jeg håper å finne en plass i kirka i framtida. Jeg kan kjenne at det finnes et kall i meg et sted. Men når, hvor og hvordan det vet jeg ikke.

Noe av det vanskeligste er at han opplever at han har dårlig tid. Da han var med i Knutby-forsamlingen fantes han ikke redd for døden. Han tvert imot lengtet etter at livet skulle ta slutt.

– Det er en av de tydeligste forskjellene mellom nå og da. Nå vil jeg jo ikke dø lenger. Men jeg kjenner også at livet er så kort. Fordi jeg på mange måter har mistet evighetsperspektivet jeg hadde da. Jeg levde ikke for dette livet, men det neste. Nå er jeg redd fordi jeg har brukt opp så mye av dette livet.

– Knutby-Peter må dø

En av sangene som gir mye mening for Peter Gembäck for tiden er «Eg ser» av Bjørn Eidsvåg. Det siste verset handler om at man ikke kan dø for noen andre, man må dø selv. Og så avsluttes det med at «eg har gjort død til liv for deg».

– Jeg tenker på det som at Knutby-Peter skal få dø. Jeg kan kjenne en slik lengsel etter å se hva Knutby-Peter innebar, og så se ham falle i marken og dø, slik at noe nytt kan vokse frem. Jeg vet ikke hva det innebærer, og jeg er litt redd for det også.

Hele hans voksne liv har han vært Knutby-Peter. Det er identiteten hans. Det er det som gjør at folk vil intervjue ham.

– Mange ganger føles det som at hvis jeg ikke snakker om Knutby, hvorfor skulle noen ville snakke med meg da? Jeg trenger å finne et liv uten Knutby. For i dag er så mye av livet mitt Knutby. Men ja, vi får se.

Han blir stille og tenker seg om, før han sier med et lite smil om munnen:

– Dere får gjøre et nytt intervju med meg om fem år.

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet i avisen siden 2017, som journalist, kommentator og som nyhetsleder.