Vasker hverandres føtter i kirken: – Alle sosiale skiller viskes ut

På et kateter ligger hvite håndklær i strøkne bunker. Ved siden av står en stabel baljer med plass til akkurat et par føtter. Like bak står en enda større plastbalje fylt med lunkent vann. På Tyrifjord videregående skole, som eies og drives av Syvendedags Adventistkirken i Norge, er menigheten invitert til fottvetting. En symbolhandling Jesus selv innstiftet på dagen vi kjenner som skjærtorsdag.

– Jesus ber oss om å delta, og dette er min invitasjon til deg, sier pastor May Anette Tallini til menigheten fra talerstolen.

Et stort glassmaleri i mørkeblå farger dekorerer veggen bak henne. Midt på kan man skimte et utydelig kors. Rommet er vanligvis skolens aula, men på lørdager fungerer det som kirkerom når adventistene i og rundt Tyrifjorden feirer sabbaten.

I dag er det nattverd, og med nattverd følger fotvask. Adventister verden over vasker hverandres føtter, som en innvielse av nattverdsmåltidet. Et måltid som vanligvis gjennomføres minst én gang i kvartalet. En frivillig symbolhandling menigheten inviterer til. Skulle man ikke ønske å ta del, er det også greit.

Tilgivelseshandling

Hviskelyder høres fra bak i forsamlingssalen. Tone Sjelmo Viken oversetter dagens gudstjeneste til engelsk for Lidimed Torres, som er frivillig fra Panama, og jobber på skolens internat. Sammen har de blitt enige om at de skal vaske hverandres føtter.

Når pastor May Anette Tallini går ned fra talerstolen, reiser menigheten seg. Dette er første gang siden pandemiens start at menigheten har kunnet utføre fotvaskingen. Den foregår i egne klasserom, ett for menn, ett for kvinner og ett for familier.

– Både voksne og barn kan delta, sier Nina Myrdal, forstander i menigheten.

Et klasserom i kjelleren fylles av omtrent tjue kvinner. Et par jenter følger spent med fra bakerst i rommet. Det å skulle vaske hverandres føtter er for noen for intimt. Da kan man enten se på, eller sitte igjen i stillhet i kirkerommet.

For Tone handler det om dagsform.

– Noen dager er det siste jeg vil å bli vasket på føttene av andre.

Men de dagene hun velger å bli med, skaper fotvasken en lykkefølelse.

– Det er så spesielt og fint. Man blir tvunget ut av komfortsonen, og så kommer man så nær den andre personen. Alle sosiale skiller viskes ut, beskriver Tone.

For noen er også fotvaskingen en tilgivelseshandling. Å vaske føttene til en man har noe uoppgjort med, er ikke uvanlig. En fotvask kan være starten på noe nytt.

Kleint og ukomfortabelt

De små baljene fylles med det lunkne vannet. To og to finner adventistene seg en plass. Lidimed setter seg på gulvet og Tone på stolen, baljen har de imellom seg. Tone tar av seg sokkene, og plasserer føttene i det snaue vaskevannsfatet. Så tar de hverandre i hendene.

Først ber man for den andre, så vasker man dens føtter.

Tone, som ble adventist som 23-åring, synes det i begynnelsen var kleint å skulle vaske noen andres føtter. Lidimed, som er vokst opp som adventist i Panama, var med på sin første fottvetting allerede som tiåring.

– Det er en handling du gjør med ydmykhet, sier hun.

Når føttene er vasket, tørkes de, før rollene byttes om.

– Det er nok ganske rart for folk som ikke er vant til det, sier pastor Tallini.

Hun mener likevel det er en viktig handling, fordi den symboliserer at ingen er hevet over andre. Å ta del i en symbolhandling, vil styrke dens kraft, er essensen i prekenen hun holder denne lørdagen.

Det har blitt diskutert om fotvask skal bli en valgfri del av liturgien i Den norske kirke på skjærtorsdag i påsken, men kritikere mener det vil være fremmed og eksotisk. Saken skal avgjøres av Kirkemøtet, som er det øverste representative organet i Den norske kirke.

Tallini skjønner skepsisen, men tror det i bunn og grunn handler om tilvenning. Selv beskriver hun fotvasken som en åndelig høydepunkt.

Fellesskapsfølelse

Vaskevannet blir byttet ut, og så gjentas fotvaskingen på nytt. Lidimed tar ikke av seg strømpene av enkelthets skyld, og det er flere som heller ikke gjør det. Bønner sies med lave stemmer, og barnas nysgjerrighet høres gjennom lav fnising. Ellers er det stille.

Når alle baljer er tømt for vann, samles kvinnene i en sirkel. De holder hverandre i hendene og synger, så går de sammen tilbake til gudstjenesten i overetasjen. Rene og klare er de nå for å ta imot brød og vin.

– Menigheten blir veldig samlet. Fotvasken skaper en fellesskapsfølelse, sier Tallini.

Selv om Adventistkirken har som tradisjon å gjennomføre fotvask, er det likevel variasjoner fra kirke til kirke. Plass kan for eksempel være en utfordring. Men vanligvis tilbys fotvask før nattverdsmåltidet.

Det varierer også hvor mange som velger å ta del i symbolhandlingen, men på Tyrifjord pleier det å være omtrent over halvparten, tror forstander Nina Myrdal.

– Det er viktig å invitere alle med, men vi skal ikke presse noen, sier pastoren.

Tilbake i kirkerommet står små beger med vin i en sølvbeholder. Ved siden av ligger små knekkebrødbiter på et fat. Menigheten finner sine tidligere plasser, og så inviteres den til nattverdsmåltidet.

Julie Horpestad

Julie Horpestad er tilknyttet Vårt Land som journalist i religionsavdelingen.