Uverdig behandling av konvertitter

Lasse Gran

Pensjonert sokneprest

Jeg har vært innkalt som vitne i tre konvertittsaker, saker hvor en altså skal avgjøre ektheten og troverdigheten av en kristen omvendelse. Alle tre gjelder afghanske gutter som over lengre tid har vært aktive i menighetene våre. Alle sakene har endt med dissens, og med svært ulike begrunnelser. Det oppleves klart urettferdig. Sjansene for slik ulik behandling hadde selvsagt vært mindre dersom vi hadde hatt klarere premisser og sikrere vurdering i saksbehandlingen.

Denne sikkerheten mangler i dagens situasjon. Domstolene våre oppfordres til å vise tilbakeholdenhet med å overprøve Utlendingsnemndas (UNE) avgjørelser, fordi UNE «har opparbeidet en betydelig erfaring og kompetanse», heter det ofte. Dette er ikke helt sant. UNE har gang på gang vist at de mangler denne kompetansen, og derfor kan komme med helt gale konklusjoner. Dette er det sagt fra om en rekke ganger fra kirkelig hold, uten at det derfor er blitt noe bedre.

Mistilliten blir hengende ved dem videre

La meg begynne med et par ting som ofte legger føringer i slike saker. Det ene er det som kalles «innvandrerpolitiske hensyn» og er en politisk føring. Den blir svært alvorlig når den hemmer en reell utprøving av den viktige menneskeretten det er å ha en religiøs tro, og å få beskyttelse for den.

Et annet problem kan oppstå når konvertittens forklaring om flukten til Norge ikke blir trodd. Den har gitt svekket troverdighet, som det heter. Denne mistilliten blir da lett hengende ved dem videre. De er aldri til å stole på. Heller ikke når de snakker om sin tro. Dette skjer til tross for at det gjentatte ganger, også av Høyesterett, blir betont at rettsvesenet ved avgjørelsen av om det foreligger en reell konvertering, må foreta en «fullstendig og uavhengig bevisvurdering» (HR-2016-974U).

For alle konverteringssaker som gjelder afghanere, har UDI en entydig premiss: «Det legges til grunn at kristne konvertitter vil være utsatt for alvorlige krenkelser av religionsfriheten.. og (vil ha) en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved eventuell retur». Det er altså ikke noen grei sak å underkjenne eller vrake et menneskes tro. Det er et livsviktig alvor. Tar en feil her, har en ikke bare krenket en menneskerett, men et menneskes liv. Dersom troen nå er ekte, finnes ingen annen mulighet enn å fornekte sin tro og leve videre på en løgn.

LES OGSÅ: «Det er skremmende hvor vanskelig det er å bli trodd i Norge for en konvertitt fra Afghanistan»

Hans konvertering var «ren strategi»

Ved den første saken opplevde vi følgende: Statens advokat fortalte der min afghanske venn at han løy når han fortalte at han ikke hadde noen familie hjemme, at han nok ikke hadde klart å reise til Norge ved egen hjelp, og at hans konvertering var ren strategi. Tre prester var «ført bak lyset». Det verste er kanskje at denne saken er blitt en referansesak for å vise at en ofte må sette presters vurderinger til side (LB 2014 91282).

Fakta i denne saken er følgende; Gutten ble sendt hjem, livredd, satt et par uker i mottak i Kabul, rømte på ny raskt tilbake til en søster i Iran, risikerte enda en gang livet i en gummibåt over Egeerhavet, fikk etter noe tid og grundige intervjuer opphold i Sverige, hvor han i dag er et meget aktivt medlem i en Pinsemenighet. Kanskje det var statsadvokaten som var ført bak lyset? Manglene og hjelpeløsheten i trosintervjuene var åpenbare.

Et annet trosforhør gikk som følger: Ung afghaner (16 år) forteller om hvordan han hadde møtt noen «gode mennesker» som viste ham kjærlighet, som ba for ham. Hvordan han hadde kjent en fred og trygghet han aldri hadde kjent før. Hvordan han hadde hørt at det var Jesus som elsket ham og ga ham fred. Han fortalte at han nå visste at det var Jesus som hadde gitt sitt liv for ham, og hadde vist ham en vei, og at det var den han nå ville gå. I trosintervjuet stiller UNE så noen spørsmål om kristne høytider og om treenigheten. UNEs intervjuer blir en ren kunnskapsprøve, uten evne til å forstå at tro har andre dimensjoner.

LES OGSÅ: Pastor anmeldte politiet for maktmisbruk mot kirkeasylanter. Nå er saken henlagt

Biskopen faglige uttalelse ikke nevnt

Landinfo er det faglige organ som brukes i alle innvandrersaker. Nyttig, dersom en også er villig til å akseptere det som sies om store forskjeller innenfor de ulike land og regioner, og som derfor kan være relevant i foreliggende sak. I vårt tilfelle stilte klager opp med en egen fagperson, biskop Tor B. Jørgensen, som har engasjert seg i en rekke liknende saker. Han betonte sterkt at en kristen omvendelse ofte er slik som beskrevet her. Religiøs overbevisning handler om noe dypt personlig, og mennesker kan oppleve religiøs omvendelse ulikt. For enkelte vil konverteringen være resultat av en lang, intellektuell prosess (det er neppe det vanligste), mens det for andre kan dreie seg om en dyp, indre opplevelse av mer følelsesmessig karakter.

I domsavgjørelsen finnes flere ganger henvisninger til Landinfo. Biskopens faglige uttalelse er overhodet ikke nevnt. I tillegg var det her en rekke vitner som fortalte om guttens tillitsfulle tros- og bønneliv. La meg fort tilføye at i denne saken viste mindretallet (lagdommer) klok kunnskap og god forståelse. En selvstendighet som ikke gjorde knefall for det mangelfulle arbeidet som var gjort i UNE. Men det gjør jo bare saken enda mer alvorlig.

Mitt anliggende er altså dette: For oss som lever sammen med konvertittene og ikke bare tror, men vet, at deres tro er reell, fortoner mange av disse sakene seg som direkte overgrep. De oppleves som respektløse og svært amatørmessige. Denne praksisen er ikke Norge verdig, og det bør raskt gjøres noe med den.

LES MER:

• Javed bestilte en Bibel på farsi. Nå har konvertitten permanent oppholdstillatelse

• Russiske Jehovas vitner har fått asyl i Norge

• Nesten umulig å stille UNE til ansvar i retten