Trente tre ganger daglig. Restituerte på gudstjeneste

– Det å kombinere tro og toppidrett har fungert veldig bra for meg, sier Lars Magne Ullvang.

Ullvang er proffpadler, og i 2021 deltok han i OL i Tokyo. I tillegg til å ha satset for fullt på idretten, har også den kristne troa vært en viktig prioritering.

Vårt Land skrev tidligere denne uken om pinsevenn Magnar Wagner Karlsen som ikke fikk delta i organisert lagidrett da han var liten. På Pinsebevegelsen i Norge sitt sommerstevne i forrige uke, fortalte Karlsen at han ser tendenser til at kristne ledere også i dag forventer full overgivelse til menigheten, og der det ikke er rom for å satse stort utenfor det kristne fellesskapet.

Også Ullvang har opplevd skvisen mellom menighet og idrett, men har vært tydelig på én ting i sin karriere.

– Det er Gud man står ansvarlig overfor, ikke menigheten, sier han.

Restitusjon i kirka

I en toppidrettshverdag må det tas harde prioriteringer, kan Ullvang fortelle. Treninger tre ganger om dagen er ikke uvanlig.

For Ullvang, som er vokst opp i Den norske kirke og som nå går i Filadelfiakirken Oslo, har småfellesskap og gudstjenester vært en viktig del av karrieren.

– Det å gå på gudstjeneste har fungert som restitusjon og vært et friskt pust i livet mitt, sier han, og legger til:

– Når jeg vokser i troa, så kan jeg være en god bidragsyter i den organiserte idretten jeg er en del av.

– Har du kjent på utenforskap i organisert idrett på grunn av disse prioriteringene?

– Nei, det er et valg jeg har stått støtt i, og jeg vet at jeg ikke kan leve opp til alles forventninger til enhver tid.

– Ikke lenger sett på som synd

– Hele bakgrunnen for at vi startet KRIK var fordi det var veldig få andre kristne som drev med idrett.

Det sier Kjell Markset, som i 1981 var med å etablere Kristen Idrettskontakt.

Markset drev selv med orientering, og merket da han var aktiv på 70-og 80-tallet at det ikke var helt stuerent å drive med aktiv idrett. Mange opplevde å måtte velge mellom bedehuset eller idrettsklubben, Jesus eller fotballen.

Hans inntrykk er at denne utfordringen gjaldt både i Den norske kirke, bedehuset og frikirkelige miljøer, men at det var litt geografisk betinget.

– Jeg opplevde at det ikke lenger ble sett på som synd å prioritere idrett i de fleste kirkesamfunn da vi gikk inn i 2000-tallet. Tiden hvor det var en utfordring å kombinere tro og idrett opplever jeg som over, selv om det fortsatt i noen kristne miljøer kan være vanskelig, sier han.

Marksets inntrykk av dagens toppidrett er derimot at den er vanskelig å kombinere med både studier og frivillig foreningsarbeid, ettersom profesjonaliseringen starter i stadig yngre alder.

Kan takke Krik

Nettopp Kriks innsats kan ha gjort det lettere for kristen ungdom å kombinere tro med idrett, ifølge professor i kirkehistorie, Ingunn Folkestad Breistein.

– I ungdomsmiljøer fra karismatiske frikirker til NLM er det stuerent å delta i idrett, så langt jeg vet. Ikke minst har KRIK bidratt til dette.

Hun kjenner ikke til mange kristne miljøer der den kombinasjonen er et problem i dag, men sier at det har vært en utfordring, spesielt i frikirkelige og lavkirkelige miljøer tidligere.

– Men jeg vil anslå at dette ligger så langt tilbake at det var en utfordring i ungdomstiden til de som i dag er i 80-årsalderen.

Breistein tror idealet for unge kristne i dag er å kombinere en sunn og aktiv livsstil med en sunn sjel.

– Altså det åndelige livet man får næring til gjennom menigheter og ungdomsmiljøene der.

Viktig å være på ikke-kristne arenaer

I tillegg til at det å gå i kirka har vært en viktig del av Ullvangs tro, mener han at hans tilstedeværelse på ikke-kristne arenaer har vært like viktig.

– Som bekjennende kristen har jeg sett på idrett som en gyllen anledning til å nå ut til nye mennesker, sier han.

Padleren påpeker at han ikke har vært predikant når han har vært på tur i forbindelse med karrieren, men han tror at hans gudstro har vært med å så et lite frø i en sekulær arena.

– Vi er avhengige av å være ute i verden slik at Gud kan sette oss i situasjoner hvor vi kan bekjenne og vitne om ham.

Ullvang tror det å være en del av idrett er vel så viktig som å være en del av en menighet.

– At jeg sitter og snakker med deg nå handler om at jeg gikk «all in» for idretten, og har opparbeidet meg en stemme som kristen toppidrettsutøver.

– Skadelig tankegang

Ullvang setter spørsmålstegn ved om man får en bedre relasjon til Gud ved å gi slipp på sine talenter for å prioritere å gå mer i kirken.

– Vår personlige tro defineres nødvendigvis ikke etter hvor mange ganger man går i menigheten, sier Ullvang.

Han tror at om man som menighet har så høye forventninger til ungdommen, at de ikke kan kombinere troa med organisert idrett, så vil det få negative konsekvenser.

– Det er en skadelig tankegang som vil kunne skape splittelse mellom ungdommen og kirka, og en unnvikende tilstedeværelse i menigheten, sier padleren.

– Har du noen gang selv følt på et press?

– Det er selvfølgelig alltid noen som forventer at du skal prioritere bedre, men prioriteringer må tas hele tiden.

– Ikke enten eller

Selv om voksne har ansvar for oppdragelsen, mener Ullvang at barn og unge bør ha friheten til å velge hvilke aktiviteter man vil holde på med.

– Det er ikke et enten eller valg.

– Når idretten ikke lenger er den viktigste prioriteringen i livet, så er det fint å ha et annet sted å føle tilhørighet til, som har stått der støtt gjennom hele livet, sier han.

Julie Horpestad

Julie Horpestad er tilknyttet Vårt Land som journalist i religionsavdelingen.