Slavelenker eller gave?
ELLEVTE SØNDAG I TREENIGHETSTIDA: De ti bud er en helt sentral del i gudsåpenbaringen.
Tekstblikk: En helt sentral del i gudsåpenbaringen
Håkon Sunde Pedersen, førstemanuensis i Det gamle testamentet ved Fjellhaug internasjonale høgskole
Slavelenker som begrenser og underkuer, eller en god gave som setter fri og gjør godt? De ti bud har blitt forstått, vurdert og brukt på mange og vidt forskjellige måter opp gjennom historien. Mens den danske pietisten Erik Pontoppidan (1698 –1764) forstod dem som uttrykk for Guds «uforanderlig vilje til alle mennesker i alle tider», omtalte den britiske romantikeren William Blake (1757–1827) dem som «forms of dark delusion». To perspektiver som mer enn vi kanskje aner, har bidratt til å forme vår egen forståelse av de ti bud?
Betegnelsen «de ti bud» finner vi først i 2 Mos 34,28 (5 Mos 4,13; 10,4), men bokstavelig oversatt som «de ti ordene» (aseret haddebarim). 2 Mosebok 20,1–17 inneholder imidlertid elleve forbud og påbud. Serien av bud innledes dessuten også med en selvpresentasjon av Herren (20,2), av hvem det er som taler disse «ordene» (haddebarim). Ulike tradisjoner har derfor organisert og nummerert «de ti ordene» litt forskjellig. I jødisk tradisjon regnes eksempelvis Herrens selvpresentasjon gjerne som «det første ord/bud».
Mosebøkene inneholder flere lovsamlinger hvor vi finner paralleller til alle de ti budene (2 Mos 20,22–23,33; 3 Mos 17–26; 5 Mos 12–26). De ti bud – som også finnes i en litt annen versjon i 5 Mos 5,6–21 (se særlig sabbatsbudet) – skiller seg likevel ut. Mest iøynefallende er formen. Alle budene adresserer et generelt «du» i imperativ form: Hedre din far og din mor! Slå ikke i hjel! Det gis ingen veiledende typetilfeller som i de andre lovsamlingene.
De ti buds unike posisjon i jødisk og kristen tradisjon skyldes likevel først og fremst deres innledning og plassering i Andre Mosebok, hvor de inngår som en helt sentral del i gudsåpenbaringen og paktsinngåelsen på Sinai. De ti bud formidles av Herren selv direkte til israelsfolket (20,1 og 18–20), ikke via Moses (2 Mos 20,22; 3 Mos 17,1), og følger som en del av en selvpresentasjon hvor Herren som frelser og lovgiver knyttes uløselig sammen.
Prekenblikk: Sabbaten ble til for mennesket
Åste Dokka, teolog og kommentator i Vårt Land
De går inn i barnelærdommen, de ti bud. Årsaken er ikke bare at de står i Bibelen, for i Bibelen står det mye vi sjelden setter oss fore å lære utenat og mange bud vi ikke anser å gjelde oss. Årsaken til budenes viktighet er at de gir en solid tommelfingeretikk til enhver som kan dem. Gjennomslaget til de ti bud er ikke altså avledet av en ytre autoritet eller grunngitt av god etisk argumentasjon. Nei, vi forstår intuitivt at de taler rett.
Men en som faktisk har lært de ti bud vil stusse dersom hun eller han følger nøye med på søndagens lesning. For det som leses er ikke identisk med det vi har lært. Det som framstår som bud nummer to (Du skal ikke lage deg gudebilder) er nemlig utelatt (eventuelt taust integrert i budet før), og det siste budet delt i to i den vanlige kristne varianten av de ti bud.
Dette betyr at de ti bud slett ikke er uforanderlige. Våre kirkelige tradisjoner har nemlig knadd bibelteksten slik at det ikke lenger er den vi oppfatter som normen for budene. Det er som om vi kan høre Jesus tale til oss fra dagens evangelietekst: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten.» Etikken er viktigere enn bokstaven.
Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er ordinert prest i Den norske kirke, forfatter og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017 og skriver om teologi, kirke, eksistens og kultur.
