Sju kirkeledere om kong Olav
MONARK: Kong Olav har betydd mye for svært mange nordmenn. Her kan du lese hva noen av landets kirkelederne tenker om den avdøde kongen og hans betydning.
Kristin Gunleiksrud Raaum, kirkerådsleder
Hjemme hos meg står det et lite Mariabilde i rød skinnramme som visstnok har tilhørt kong Olav. Jeg har aldri sjekket om det stemmer, og kommer nok ikke til å gjøre det heller. Slik det lille bildet står, er det et synlig tegn på en tilstedeværende konge med en tilstedeværende tro. Kong Olav levde i en tid der statskirken var noe selvsagt og det livssynsmessige mangfoldet i samfunnet vårt ennå ikke var sprunget ut. Men jeg husker kong Olav som en konge som viste frem sin tro som noe selvsagt og som samtidig ikke var splittende. Slik opplever jeg også at kong Harald har videreført det: Et statsoverhode som både er tydelig på sin trosmessige tilhørighet og som samtidig er opptatt av å være samlende.
Jarle Skullerud, synodeformann i Frikirken
Kong Olav var en konge som opplevdes som konge for alle, og var, som vårt nåværende kongehus, gjenstand for forbønn ved våre gudstjenester. Vi er takknemlig for kong Olav sitt sterke engasjement for kirke og misjon, og Frikirken fikk også oppleve hans omsorg og interesse på dette feltet flere ganger. Ved Frikirkens 100-årsmarkering i Oslo rådhus var kong Olav til stede, noe som betydde mye for vårt kirkesamfunn.
Jeffrey Huseby, generalsekretær i Sjømannskirken
Kong Olav var en flittig gjest på sjømannskirkene når han var i utlandet og var Sjømannskirkens høye beskytter i alle årene som regent. Han hadde et spesielt nært forhold til Sjømannskirken i London etter mange besøk der sammen med sin far kong Haakon under krigen. Sjømannskirken har alltid opplevd seg sett, bekreftet og verdsatt av kong Olav. Han støttet aktivt opp om arbeidet vi gjør som kirkelig, sosial og kulturelt møtested for nordmenn i utlandet!
Ingunn Ulfsten, daglig leder i Pinsebevegelsen
Pinsebevegelsen har hatt et godt og respektfullt forhold til Det norske kongehuset, helt tilbake til da kong Haakon var med på Filadelfiakirkens åpning i Oslo i 1938. Det fortsatte med kong Olav som deltok på en jubileumsmottakelse i Oslo Rådhus da Pinsebevegelsen fylte 50 år. Etter dette har både kronprins Haakon og prinsesse Astrid deltatt på andre arrangementer i regi av Pinsebevegelsen.
Olav var folkets konge. Han hadde respekt i alle leire og respekterte borgere fra ulike kristne retninger. Kong Olavs folkelighet falt i god jord i de lavkirkelige miljøene – og minsket avstanden mellom konge og folk. Selv om Kongehuset er spesielt knyttet til Den norske kirke, har de sørget for å inkludere andre kirkesamfunn og også Pinsevennene.
Øyvind Åsland, generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband
I NLM opplevde vi at kong Olav V viste genuin interesse for vårt misjonsarbeid. På flere av hans utenlandsreiser – blant annet i Japan og Etiopia – traff han våre misjonærer og brukte tid på å bli kjent med både menighetsarbeid og bistandsarbeid. Vi vet også at mange satte stor pris på at han hilste til misjonærer i flere av sine nyttårstaler.
Olav Fykse Tveit, preses i Den norske kirke
Olav V var Kongen. Min generasjon hadde jo ikkje opplevd nokon annan konge. Mykje av vårt bilete av Noreg var knytta til Olav V.
Olav V var ein kristen konge. Det var hans rolle, men det var også hans tru. Han var vel Noregs flittigaste kyrkjegjengar. Sundagar var han på eit kyrkjejubileum, eller på galleriet i Slottskapellet. Han kunne skrive forord i ei bok om bøn, ganske naturleg. Han gav vekt til kristendommens plass i eit samfunn i stor endring. Han kunne også tale vel om «våre nye landsmenn», uansett tru. Han viste at det hang godt saman.
Finn Wagle, biskop emeritus i Den norske kirke
Jeg minnes kong Olav som folkekongen, smilende til stede, rundt i hele landet, nær det levde liv. I et dikt skrevet til den TV-sendte minnegudstjenesten i Nidarosdomen 20. januar 1991, uttrykte Eyvind Skeie seg slik om kongens tilstedeværelse i folket: Hver bygd, hver by i det vi kaller Norge er liksom blitt oss kjærere og nær fordi kong Olav var i dette landet og la igjen et avtrykk av seg der.
Jeg var 16 år da kong Olav overtok som konge. Jeg husker godt mange lurte på om han hadde format til å bli en like betydelig konge som sin far. Det ble han, ved – i en annerledes tid – å være seg selv, tro mot sine idealer og tro mot sitt kall. Slik la han igjen et sterkt «avtrykk av seg der».
I dette avtrykket ser vi også kong Olavs rolle som kristen konge. For ham handlet rollen som Den norske kirkes formelle overhode om noe mer enn formaliteter. Det handlet om personlig tro og levd liv. Han var en flittig kirkegjenger og en aktiv gudstjenestedeltaker, rundt omkring i hele landet.
I 1991, altså samme år som kongen døde, ble Olavsbibelen utgitt. I forordet heter det blant annet: «Det går en linje gjennom vårt folks historie, fra Olav den hellige til Olav den femte – en kristen arv med Bibelen som grunnlag.» Det er en setning som uttrykker mye av det kong Olav stod for: Kristendommens rolle i landet vårt både som tro og kulturarv. For kongen var det klart at den kristne arven bare kan holdes levende og fornyes gjennom det trosvitnesbyrd som kirken gir. I denne oppgaven var kongen noe mer enn en støttespiller. Han vevet tro og kulturarv sammen i et stykke levd liv.
Kong Olav snakket vel ikke så ofte om hva den kristne tro betydde for ham personlig. Men når han gjorde det, kunne han være svært tydelig. Aldri var han tydeligere enn da han som kronprins i samtale med biskop Arne Fjellbu snakket om den dagen han skulle etterfølge sin far som konge: «Når man skal gifte seg og stifte et hjem, er det en alvorlig sak. Da vil man gjerne knele ved Herrens alter og bli velsignet ved håndspåleggelse og bønn. Når man blir konge, er også det en alvorlig sak. Da vil jeg gjerne knele ved Herrens alter og bli velsignet ved håndspåleggelse og bønn.» Senere i livet kom kong Olav stadig tilbake til hvor avgjørende signingen var for hans kongsgjerning.
Signingen i 1958 innstiftet en ny høytidelig seremoni som Norge er alene om. Ordningen var i betydelig grad et resultat av daværende kronprins Olavs personlige innspill. Han stod opp både mot Bispemøtet og regjeringen og la i selve signingshandlingen «igjen et avtrykk av seg der», fulgt opp av kong Harald og dronning Sonja, da de ble signet i 1991.
Bak engasjementet om å bli signet til kongsgjerningen under håndspåleggelse og bønn aner vi et menneske som har et kall i livet: Historiens kall, folkets kall, Guds kall. Kongen vi husker som den smilende folkekongen, så på kallet til konge som en dypt alvorlig sak. Da snakker vi ikke om gravalvor, men om skinnende, hellig alvor. Ligger det ikke i det avtrykk kong Olav etterlot seg her en utfordring til oss alle: Å løfte kallets perspektiv over det livet som er gitt oss i gave.
