Sekularisering også i kristne kjernefamilier

– Jeg tror mange foreldre – både skilte og i kjernefamilier – kvier seg for å snakke om hva de selv tror på. Kjernefamilien er ingen garanti for at barna overtar foreldrenes tro, sier Espen Andreas Hasle, som er daglig leder i Acta barn og unge i Normisjon.

Han får støtte fra Ida Marie Høeg i Stiftelsen kirkeforskning (Kifo).

– Blant foreldre som har en religiøs tro, kan det oppleves som problematisk å overføre troen til barna, sier hun.

Kjernefamilie i krise. I et leserinnlegg i mandagens Vårt Land skrev forfatter og organist Olav Rune Ekeland Bastrup om den økende sekulariseringen av samfunnet.

«Sekulariseringen skyldes verken større velstand eller høyere kunnskapsnivå, men kjernefamiliens krise», skrev han.

Bastrup viser til statistikk som viser at antall kirkebesøk øker med antall barn. Han mener kirken ikke har taklet overgangen til det urbane samfunnet og de forskjellige livsformene som har vokst fram.

Svik mot barna. Hasle er firebarnsfar og har nær kontakt med den oppvoksende generasjon gjennom sitt ungdomsarbeid i Acta.

– Jeg tror Bastrup har rett i at en del menigheter i Norge i er middelklasseorientert, og rettet mot kjernefamilier og eldre. Det er en utfordring å skape et fellesskap som rommer hele livet til alle folk, og som favner de vi ikke når i dag.

Hasle mener at mange foreldre kunne gjort mer for å føre troen videre.

– Hvis man unnlater å overføre sin kristne tro, er det et svik mot barna. Vi har et ansvar som foreldre å gi barna det beste vi har funnet i livet – også med tanke på troen vår, sier han.

Individualisert. Forsker Ida Marie Høeg ved Kifo har studert hvordan nordmenn oppdrar sine barn ut fra sin religiøse tro. H

– Nordmenn har tatt til seg individualiserte religiøse uttrykksformer og livsanskuelser, der personlige religiøse opplevelser står sentralt. Det har også påvirket sosialiseringen, sier hun.

Forskning viser at de som har fått en religiøs oppdragelse, oftest er de som senere i livet beholder sin tro, følge Høeg.

– Det er derfor viktig at barn blir utsatt for en viss påvirkning. For den religiøse utviklingen er det viktig at troen er personlig forankret helt fra de første barneårene.

Bønn med barn. Hun har skrevet en doktoravhandling om foreldres opplevelser av dåp og navnefest.

– Mange av foreldrene jeg snakket med, var opptatt av at barnet selv skulle ta et valg. Hvis ikke det ikke er for kirken har konfirmasjon, ville mange avstått fra å døpe barnet sitt. De er opptatt av at barnet selv er myndighet og selv skal velge om de vil være med på et kirkelig tilbud eller ikke.

Høeg tror utviklingen kan føre til et sekularisert familieliv, men at det kan slå begge veier.

– Noen barn kan bli veldig motiverte, fordi de selv fant fram til troen. Men barn som kunne ha blitt religiøse, blir det ikke fordi de ikke har fått nok stimulering hjemmefra.

Sunn påvirkning. Hasle i Acta mener den danske pedagogen Carsten Hjort Pedersen har gode tanker om hva slags påvirkning foreldre bør ta i bruk.

– Pedersen operer med fire former for påvirkning: Intimisering, konfrontering, tilbaketrekning og desertering. En sunn påvirkning med respekt, som Pedersen kaller det, beveger seg mellom konfrontering og tilbaketrekning.

– I et slikt vekselspill både utfordrer man og gir barna rom, slik at de kan trekke seg tilbake for å tenke selv. Historisk har det nok vært for mye intimisering. Men den opplevelsen jeg har som prest, er at veldig mange voksne i dag deserterer fra barnas åndelige liv.

– Hvordan lar du selv troen være en del av oppdragelsen?

– Vi deltar i et kristent fellesskap, i Lambertseter kirke. I tillegg prater vi om Gud og ber sammen om kvelden. Vi ber en fast formulert aftenbønn, og så ber vi om det vi tenker på til Gud. For meg er spesielt aftenbønnen en viktig måte for å gjøre det kristne budskapet til en relasjon og ikke bare noe barna lærer om rent kunnskapsmessig. Det er en måte å gjøre gudstroen til en naturlig del av livet.