Så spurte paven den norske generalsekretæren: «Kan jeg få det der?»

Audiensen seilte opp, få måneder etter at kardinal Jorge Mario Bergoglio i 2013 ble valgt til pave. Til møtet hadde Olav Fykse Tveit, daværende generalsekretær i Kirkenes verdensråd (KV) blant annet med seg et postkort – og en forhistorie.

Glassmaleriet viser Frans av Assisi, vevd inn i et mylder av figurer fra skaperverket, alle «søstrene og brødrene» tiggermunken lovpriste Gud for; «...og ja, bildet er dessuten sånn at det ikke er godt å vite hva som er forgrunn og bakgrunn,» bemerker Tveit, som i 2020 ble preses for biskopene i Den norske kirke.

Pave Frans og Frans av Asissis

Postkortet hadde han kjøpt med seg etter et besøk i en fransk kirke. I bildet så han en nøkkel til programmet for KVs generalforsamling i Sør-Korea i oktober 2013, som han og staben hadde det travelt med å forberede.

Generalforsamlingen for de 350 medlemskirkene fikk overskriften God of life, lead us to justice and peace.

– En dag i mars det året la jeg bildet på bordet foran ledergruppa vår, og sa: «Sånn henger de sammen, de mange bitene og fargene i konferansen». Jeg viste også til «det glade alvor» som ligger i Frans’ ansikt. Sånn skal kirken være i verden. Og vet du... samme kveld ble Bergoglio valgt til pave.

I TV-sendingene med jublende folkemasser på Petersplassen den 13. mars 2013 erklærte den nyvalgte at han hadde tatt navnet Frans.

Det søkk i Tveit.

Sammenfallet ble en «sterk, åndelig opplevelse» for den sindige vestlendingen. Og da han skulle i audiens, hadde han bildet på rede hånd.

– Hvordan reagerte paven?

– Vi ble vel litt rørt, begge to. I glassmaleriet så han et sterkt uttrykk for arven etter Frans av Assisi. Et uttrykk for, som han sa, «våre kirkers felles kall» og for hans tjeneste som pave. Slik skulle kirken være og leve – i en verden der de fattiges lidelse, skaperverkets lidelse, roper mot Gud. Jeg, på min kant, ble svært glad over at han nå ville være med og løfte dette videre, et felt som KV lenge hadde vært opptatt av.

Etter de bevegede minuttene, kremtet paven og nikket mot postkortet: «Du ... kan jeg få det der?»

Tveit humrer over minnet.

– Jo, det kunne han.

Kjernestoff

Kanskje, undrer Tveit, var det et slags talsmannsskifte som fant sted med valget av pave Frans?

Ansvaret for Guds skaperverk og for jordens mest sårbare mennesker er et tema Kirkenes verdensråd har «vektlagt i minst 40 år», fremholder han, sterkere utad enn Den katolske kirke.

– Ta den lange satsingen på Justice, Peace and Integrity of Creation (JPIC), som veldig mange kirker tok til seg og handlet på. Miljø, klima og fattigdom ble temaer som ikke lenger var forbeholdt spesielt interesserte, fremholder Tveit, men ble en del av kjernestoffet.

Så kom paven i 2015 med Laudato si, en encyklika som ble lest av uventet mange over hele kloden.

– Siden da har han hatt rollen som en talsmann for hele kristenheten på dette området. Og det gjør han veldig bra. Men jeg må vel si, som Jürgen Moltmann (den markante tyske «håpets teolog», red.anm.) en gang uttrykte det, at Laudato inneholdt veldig mye bra.

«Men det hadde ikke vært av veien med en fotnote om den 30 år lange innsatsen rundt JPIC!»

Ansikt til ansikt

– Hva hørte du om pavens møter med olje- og finanseliten i 2018 og 2019?

– KVs folk var ikke med der. Men jeg fikk rapporter om Dialogene. De er et godt eksempel på hvordan paven bruker sine rolle til å fremme klima og rettferd. Han legger inn over dem han møter det fellesmenneskelige, moralske ansvar. Han gjør det ansikt til ansikt, det personlige ansvaret blir tydelig, i sammenhenger der det ofte handler mest om tall og vedtak. Det kan gjøre en stor forskjell.

– Hvordan møtte han deg?

– Han er jo en veldig varm person. Nesten lavmælt, vil jeg si. Avslappet og lyttende. Og har god sans for humor. Han kommer raskt til saken og har evnen til å gå dypt på kort tid, sier Tveit, som har hatt tre lengre, private samtaler med paven, og ellers møtt ham ved en rekke anledninger.

Verdsetting

Tveit legger vekt på at pave Frans er kontant både i sin påpekning av hva som er galt, og i å bekrefte – eller forvente – viljen til det gode hos aktørene han møter.

– Der har kirken en viktig oppgave. Å se, verdsette og bekrefte det gode som folk i næringsliv, finans, politikk og frivillige bevegelser allerede gjør. Vi har et kall til å nære håpet, og gjøre det med stor utholdenhet.

Som KV-general ble Tveit invitert til flere av toppmøtene i Davos.

– Da jeg deltok i 2016, må jeg innrømme at jeg ble litt overrasket. Der oppdaget jeg hvor langt – veldig langt – investorer og finansfolk og mange i næringslivet lå foran politikerne i konkret satsing på klimavennlige tiltak. Og forsåvidt er det ikke rart: De må tenke lenger enn til neste valg. De er opptatt av mer langsiktig å kunne tjene penger og ha en bærekraftig business. Jeg vil si de er minst like opptatt som kirken av å bidra til at klimaet ikke går nedenom. Da vil jo også markedene kollapse og økonomien gå i stå.

Som generalsekretær i Kirkenes Verdensråd la han merke til hvor symbolsk viktig kirkens omgang med penger er.

– På et sentralstyremøte i KV, jeg tror det var i 2015, vedtok vi at vi skulle selge ut alle fossilaksjene i fondet vårt. Det er ikke stort, en liten del av den samlede verdien på til sammen seks–sju millioner franc, altså cirka fem millioner dollar. Men i den sekulære pressen ble det lille nedsalget den store nyheten fra møtet. Så begynte vi å registrerte at Svenska kyrkan, kirker i Tyskland og i USA kvittet seg med sine fossilaksjer.

Klimakampen handler om makt, sier Tveit. Og kanskje er det ikke politikerne som nødvendigvis har den største makten.