På «takke-tur» i Norge
I NORGE: Lederen for Ungdom i Oppdrag i Øst-Europa Sasha Volyanyk (50), er i Norge for å si to ting: «Takk, men dette er ikke over».
– Vi hadde ikke klart å gjøre det vi gjør uten frivillige og NGO-er (ikke-statlige organisasjoner, journ.anm), sier Sasha Volyanyk.
Ukraineren er leder for Øst-Europa-regionen til misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag (UIO), noe han har vært siden 2013.
Siden Russlands invasjon av Ukraina i februar, har Volyanyk ledet UIOs arbeid med å hjelpe ukrainske flyktninger. De har arbeidet med tre forskjellige ting: Å få flyktninger innlosjert i flyktningsentre, å evakuere mennesker fra farlige steder, og å hjelpe ukrainere ut av landet. I arbeidet har alle monner dratt, ifølge Volyanyak, og hjelpen har kommet i alle former:
En italiensk FN-advokat ble sjåfør for å transportere flyktninger. Tre kamerater skrapte sammen det de hadde for å kjøpe evakueringskjøretøy til UIO. Og ikke minst, ukraineren som dukket opp ved et av UIOs flyktningsentre med en hel gris i bagasjerommet.
Dette var flyktningssenteret i byen Ternopil i vest-Ukraina, hvor Volyanyk og familien hans kommer fra. Nå er han på en kort rundreise i Norge sammen med sin kone. De skal blant annet innom Oslo, Kristiansand og Stavanger.
Deres hovedbudskap er simpelthen «takk». Noe av den første hjelpen de fikk, kom fra Norge.
Nær fire millioner kroner
– Vi er her for å se våre folk i øynene og si «tusen takk», sier Volyanyk.
Han sikter til UIO Norge, som var den første av UIOs avdelinger til å hjelpe dem etter krigens utbrudd.
Vårt Land har tidligere omtalt at UIO Norge begynte en pengeinnsamling for Ukraina allerede dagen etter invasjonen. Til nå har de samlet inn 3.950.000 kroner, ifølge Kyrre Hovde i UIO Norge.
Pengene fra Ungdom i Oppdrag Norge har gått til å fasilitere det nødvendige arbeidet i Ukraina og langs landets grenser. Langs grensene til nabolandene Romania, Polen og Slovakia har Ungdom i Oppdrag lokalt – blant annet med hjelp fra flere menigheter – tatt imot tusenvis av flyktninger.
Nestleder i UIO Norge, Ann-Helen Sperrud, sier de opplever at det eksisterer en stor givervilje blant nordmenn.
– For mange ble det den første muligheten til å bidra etter å ha sett bildene av invasjonen, sier hun.
Sperrud sier at hun føler seg privilegert for å kunne bidra til å hjelpe Volyanyk og UIOs arbeid i Ukraina.
– Jeg er dypt imponert over det Sasha og de andre har stått i. De er rett og slett helter.
– Krigen er ikke over
Volyanyk er imidlertid ikke bare i Norge for å takke. Han er her for å mobilisere støtte, ikke bare blant medlemmer av UIO.
– Krigen er ikke over, minner han på, og legger til:
– Det er fortsatt et overveldende behov for hjelp.
Ukraineren frykter at folk skal tenke at jobben nå er gjort.
– I begynnelsen responderer folk emosjonelt, men etter hvert som tiden går, vil man uungåelig gå tilbake til sine vanlige liv.
På sin reise i Norge vil han komme med denne oppfordringen til dem han møter:
– Vil dere være med oss på denne reisen? For dette handler ikke kun om oss. Utfallet av denne krigen vil ha langtidskonsekvenser, ikke bare for Ukraina, ikke bare for Europa, men for hele verden.
– Vi kommer til å vinne
Volyanyks historier om motstandsdyktige ukrainere, er mange. Den gravide kvinnen som sammen med en baby og et lite barn, måtte stå på et tog i over 25 timer. Evakuerings-sjåfører som ble stående på midten av en bro som ble sprengt på hver sin side. Det døve eldre ekteparet som returnerte til Kyiv etter å ha blitt evakuert fordi de kom på at suppen de hadde i kjøleskapet ville bli dårlig hvis de ikke hentet den.
Og så var det den høygravide kvinnen som satt 19 timer i bil fra Kyiv til flyktningsenteret i Tiernopil, hvor hun fødte rett etter at hun kom fram.
– Tre kilo og 200 gram. Navnet er Dia, sier Volyanyk, med tårer i øynene.
– Hva tror ukrainerne om hvordan krigen vil ende?
– Det hersker ingen tvil om at vi kommer til å vinne. Vi vil finne en vei, samme hvor lang tid det måtte ta.
Sulten i Europas brødkurv
Volyanyk skryter av frivilligheten, både i Ukraina og utlandet. Han beskriver det han har sett som «demokratiet i dets reneste uttrykk».
– Det største initiativet for å drive humanitært arbeid de første dagene av krigen, kom fra NGO-er og frivillige, forklarer Volyanyk.
Han mener at man under krigen har sett styrkene til frivilligheten i Ukraina, men også i andre land.
– Som frivillig er du fleksibel. Ser du et behov, så prøver du å dekke det. Vi risikerer for eksempel ikke stillstanden som kan skje når myndighetene forsøker å bli enige.
Ukraineren sier at den ukrainske regjeringen tidlig tok kontakt med frivillige organisasjoner, blant annet deres, for å forklare at de trengte at de bidro med ting regjeringen ikke kunne bidra med.
– De sa til oss at de mangler ressurser, og lurte på om vi kunne bidra med å lette trykket med å lage en strategi for å drive hjelpearbeid.
– Hva kan norske myndigheter bidra med for å hjelpe dere?
– Ukraina har tilnavnet ‘Europas brødkurv’, men nå sliter vi med å brødfø oss selv. Flere millioner har flyktet fra sine hjem, og mange har mistet jobb og sparepenger. Vi fokuserer derfor på å dele ut matpakker til de som trenger det. Målet er å dele ut tusen matpakker daglig, noe som utgjør omtrent 15.000 euro per dag. Hvis norske myndigheter kunne koblet seg på NGO’ene og finansiert noe av dette, eller bare bidratt med lastebiler til å frakte pakkene, ville det vært svært hjelpsomt.
Per Åsmund Reymert er journalist i religionsavdelingen til Vårt Land.
