Oppdrag: Gi kirken nytt liv

Kirkebenkene i Immanuelskyrkan i Stockholm er malt grønne med brune og gule flekker. Det ser nesten ut som kamuflasje, men skal symbolisere en eng. I taket henger det lamper som ser ut som stjerner, og korset foran er formet som en sol.

– Er det ikke vakkert? sier Carin Dernulf mens vi går inn.

Lenge forstod hun ikke symbolikken. Men nå som hun også har hatt opplevelser av å møte Gud i rommet, ser hun det i et annet lys.

Vi møter henne for første gang noen uker etter at hun har tatt over som leder. Menigheten har vært uten fast leder i over et år, og nå har hun mye å gjøre. Arbeidet handler i stor grad om å forene en menighet som består av flere gudstjenestefellesskap: ett på svensk, ett på engelsk og ett på koreansk – og la mangfoldet berike, i stedet for å splitte.

Immanuelkyrkan har vært det svenske kirkesamfunnet Equmeniakyrkans flaggskip. Men det har også vært snakk om gnisninger mellom menighetens ulike grupperinger. Dessuten har menighetens sammensetning endret seg de seneste årene: Den svenskspråklige delen krymper, mens den internasjonale delen vokser. Hvem skal da bestemme kirkens retning?

På kontoret til Carin Dernulf er det kaldt. De eneste personlige eiendelene hun har der er en krukke med te og et trekors. Korset kjøpte hun på en retreat på Bjärka-Säby for mange år siden, og det har fulgt henne både til Senterkirken i Sundbyberg, der hun jobbet som ungdomsleder og daglig leder, og til Equmenia, der hun var generalsekretær i åtte år. For Carin Dernulf representerer trekorset et viktig utgangspunkt i livet.

– Da jeg gjennom retreater kom inn i økumeniske sammenhenger, skjønte jeg at Guds familie er stor. Vi kan vektlegge forskjellige ting, men det sentrale er det som er viktig.

Carin Dernulf vokste opp i trossamfunnet Alliansmissionen, i Göteborg-forstaden Tynnered – en bydel som politiet regner som et særlig utsatt område. Selv om familien bodde i et mer velstående og sjønært område, gikk Carin også på skole i Tynnered. Hun hadde mange venner både i kirken og på skolen.

– Noen sa til meg at jeg ikke skulle bruke så mye tid på klassekameratene mine, fordi vi om få år uansett ikke ville ha noe til felles. Kanskje ble det sagt i god mening, men det ligger så mye frykt i et slikt utsagn! Jeg ble provosert, og det blir jeg fortsatt.

Dette er konfliktlinjene

På nettsidene sine kaller Immanuelskyrkan seg for «en arbeidsplass som bejubler forskjeller», og sier de er «på vakt mot normer som kan tvinge andre til å assimileres og bli like hverandre». Men det har ikke alltid vært slik.

I referatet fra Immanuelskyrkans menighetsmøte i midten av januar 2022 rapporteres det om «alvorlig mangel på tillit», «polarisering» og «spenninger rundt menighetens verdier». Dette førte til at Chris Peterson, visepresident og pastor i den internasjonale gruppen, trakk seg.

Et medlem som Vårt Lands svenske søsteravis Dagen har snakket med, forteller at spenningene går mange år tilbake i tid. Det handler til dels om forskjeller i spiritualitet og teologi: Den svenske gruppen beskrives som lavmælt og teologisk liberal, mens den internasjonale gruppen, som samler 40 ulike nasjonaliteter, er mer karismatisk og konservativ.

– Jeg har hørt internasjonale spørre: Tror den svenske gruppen i det hele tatt på Jesus? De snakker bare om demokrati, sier et medlem med ti år bak seg i menigheten.

Hun forteller også om maleriet som skapte kontrovers: Et gigantisk maleri i menighetens kaféområde viste en hvitkledd misjonær og en lang dåpskø av kongolesere i lendeklede. Den brutale kong Leopold var også avbildet, og ved siden av ham lå lemlestede svarte barn.

– For flere av de internasjonale medlemmene var det som å få historiske traumer slengt i ansiktet hver gang de drakk kirkekaffe, forteller medlemmet av menigheten, som vil være anonym.

– I deler av den svenske gruppen var det ingen forståelse for dette. De var stolte av misjonshistorien – av hvordan misjonærene hadde protestert mot Leopold og brakt mange til tro. De henviste til statuttene, der det står at menigheten fikk maleriet i gave.

Etter flere menighetsmøter ble maleriet til slutt tatt ned. Men snart manifesterte spenningene seg på nye måter.

En krympende kjerne

Kjernen i Immanuelskyrkan består av de som har vært med siden kirken ble bygget i 1974. De kommer fra misjonsorganisasjoner med lang tradisjon for demokratiske prosesser og organisasjonsliv. Til gjengjeld er det stadig færre fra denne gruppen som feirer gudstjeneste – under hundre på en vanlig søndag. I et tilstøtende lokale samler den internasjonale gruppen tre ganger så mange mennesker, deriblant mange barn og unge.

De er imidlertid ikke vant til å involvere seg i medlemsdemokratiet og deltar ikke på samme måte på menighetsmøter. Bortsett fra én gang: Høsten 2020 skulle menigheten stemme over om Esther Kazen skulle ansettes som pastor. Hun har profilert seg som en «feministisk pastor» med tusenvis av følgere på Instagram, der hun skriver om LHBT-rettigheter, abort og sex. En av hennes oppgaver i menigheten skulle være å lede konfirmasjonsundervisningen for både den svenske og den internasjonale gruppen. Men det var det ikke alle som syntes var en god idé. Hele 84 menighetsmedlemmer stemte mot utnevnelsen.

Et medlem av den internasjonale gruppen forteller:

– Vi har blitt bedt om å delta i den demokratiske prosessen. Men når vi gjør det, blir folk sinte fordi de mener at vi stemmer feil og ikke underkaster oss Immanuelkyrkans ledelse. En sterk internasjonal gruppe blir en trussel mot den svensk gruppen.

Carin Dernulf sier at ting har blitt bedre.

– Det er mulig at det historisk sett har vært konflikter mellom de to gruppene, men jeg opplever ikke at vi er der nå. Det er mange språkgrupper, men vi er også én. Jeg er leder for hele menigheten. Foreløpig er jeg for ny til å se alt, men min oppfatning er at det ikke er noen konflikt mellom den svenske og den internasjonale delen.

– Hva er din strategi for å takle utfordringene?

– Jeg vil høre om fortiden, men ikke henge meg opp i den. Noen ting må man rydde opp i, andre må man legge bak seg.

Etter sommeren

I foajeen til Immanuelskyrkan møter Carin Dernulf Urban Smedman, kirkens leder for eiendom og service, for å gå gjennom planene for det nye ungdomshuset.

Menighetens eiendomsselskap Probitas har en formue på 4 milliarder svenske kroner og betaler utbytte til menigheten hvert år. Det skaper forutsetninger for å kunne drømme fritt på en måte som andre menigheter ikke kan. Etasjen tilhørte tidligere Immanuelskyrkans musikkskole, men de har nå flyttet til en annen del av kirken.

– Det blir en scene, en hengeplass, kanskje shuffleboard, påpeker Urban Smedman etter at vi har beveget oss gjennom en labyrint av rom og står i kirkens gamle dansesal.

Så kommer vi inn i rommet der det tidligere var et svømmebasseng. Spørsmålet er om det skal bli et spillrom eller et gudshus.

– Arkitektene var begeistret! Se her, det er til og med en due i bunnen! Kanskje man kan lage en dåpsgrav her også? foreslår Urban Smedman.

Carin Dernulfs hjerte banker for unge mennesker, sier hun. Foreløpig er det rundt 150 ungdommer i Immanuelkyrkans nettverk, men de håper å nå flere gjennom ungdomssenteret som forventes å stå ferdig i 2024. I sommer var Carin Dernulf på leir med kirkens ungdommer – både fra den svenske og den internasjonale gruppen.

– Flere av de svenske ungdommene har kommet inn i menigheten gjennom konfirmasjon, mens de internasjonale har hatt bibelundervisning siden de var to år gamle, så det er stor bredde i det de har med seg. På leiren etterlyste de mer undervisning, så jeg endret planleggingen og forkynte mer.

En av endringene Carin Dernulf ønsker å gjennomføre i Immanuelskyrkan, er å forene ungdomsarbeidet for de svenske og internasjonale gruppene enda mer. Til tross for at det var nettopp rundt dette det ble uro rundt Esther Kazen.

Ifølge Dernulf er Esther Kazen nå en verdsatt medarbeider. Hun er for tiden i foreldrepermisjon fra sin rolle som svensk leder, så Carin Dernulf vikarierer også for henne. Planen er også å ansette ungdomsledere – og eventuelt en ungdomspastor – som skal ha ansvar for alle ungdommene i menigheten, uavhengig av språkgruppe.

– Hvis vi finner en ungdomspastor som kan håndtere den teologiske bredden, tror jeg det vil gå bra, sier Carin Dernulf.

– Hvor mye kan de ulike språkgruppene bringes sammen? Er det ikke et poeng at de også kan feire gudstjenester på sin egen måte?

– Jeg forstår at de separate gudstjenestene har en viktig funksjon. Men for de unge som har bodd her hele livet, er det litt annerledes. De har gitt uttrykk for at de gjerne vil bli kjent med ungdommene i de andre språkgruppene.

Bør alle få plass i Immanuels kirke?

Vi beveger oss bort fra det som skal bli ungdomsetasjen og inn i Carin Dernulfs arbeidsværelse. På bordet ligger en bønnebamse. Hun fikk den av Charlotte Höglund da hun var ny i menigheten og så ut til å trenge ekstra forbønn.

Jeg spør henne om det som har vært et betent tema i Immanuelskyrkan: Synet på LHBT.

Carin Dernulf trekker et lite sukk og virker lei av spørsmålet.

– Jeg ser på det slik: Jeg tror aldri man kan tvinge folk til å tenke på en bestemt måte. Men hvis du vil være leder, tillitsvalgt eller ansatt her, er det viktig å vite hva kirken står for og kunne samarbeide med folk selv om de ikke er enige med deg. Kirken har for lengst tatt et standpunkt i disse spørsmålene. Du kan for eksempel ikke være imot kvinner i lederskap hvis du skal være leder her. Jeg ønsker at kirken skal være et trygt sted for alle, uavhengig av seksuell legning.

Da Carin Dernulf søkte jobben i Immanuelkyrkan, sa en av referansene hennes: «Hvis dere vil ha noen som kan samle menigheten, så ansett Carin. Hvis dere vil at gruppene skal leve hver for seg, skal dere ikke ansette Carin.»

– Kan du forene de ulike gruppene?

– Ja, det tror jeg. Jeg har en økumenisk bakgrunn og føler meg veldig hjemme i både den svenske og den internasjonale gruppen. Jeg blir sjelden forskrekket over ting jeg hører, jeg vet hva som finnes i kirken – hva som kan trigge, hva som ikke fungerer.

Fra og med i høst øker kirken antallet fellesgudstjenester til én gang i måneden. På den første gudstjenesten vil den koreanske gruppen lede musikken, den internasjonale pastoren preke og Carin selv lede gudstjenesten. Målet er også at alle kirkens pastorer etter hvert skal preke i alle gudstjenestegruppene.

I en av sine første prekener i Immanuelskyrkan valgte Carin Dernulf å starte med bibelordet «Hvis dere elsker hverandre, skal alle forstå at dere er mine disipler».

– Dette ble min programerklæring. Jeg var tydelig på at målet ikke helliger midlet i Guds rike. Hvis du forsvarer sannheten din, men skyter ned folk på veien – da er du ingenting, som det står i Første korinterbrev. Det måtte jeg tidlig si til forsamlingen.

Et medlem av den internasjonale gruppen har også store forhåpninger til Carin Dernulf.

– Hun virker fantastisk! Men én person kan ikke gjøre alt. Det er fortsatt styret som har det siste ordet.

I Immanuelskyrkan leder styret og direktøren menigheten i fellesskap. I fremtiden håper Carin Dernulf på større mangfold både i styret og i arbeidsteamet for bedre å gjenspeile hvordan menigheten ser ut. Hun mener også at veien videre er å tjene sammen.

– Når vi strekker oss utover, leges våre egne små kamper og konflikter. Jeg tror dette er veien å gå – for alle kirker! Og jeg tror at Immanuelkyrkan kan være et tegn i en polarisert tid – og skrive en annen fortelling. Hvis vi klarer å holde sammen, kan andre også gjøre det.

Artikkelen er tidligere publisert i Vårt Lands svenske søsteravis Dagen