Olga: - I Guds hus er jeg alltid hjemme
FREDSBØNN: Olga Zhydetska (33) flyktet fra Kiev til Norge fire dager etter invasjonen. Hun savner alt. Men i Norge har hun funnet trøst i kirka. Fredag sang hun ukrainske salmer på ettårs-markeringen i Trefoldighetskirken i Oslo.
– Jeg mistet hjemmet mitt, stedet mitt. Men i Guds hus er jeg alltid hjemme. I Oslo domkirke fikk jeg nye venner.
33-åringen følte seg først ensom og fremmed i nytt land.
– Nå er det jeg som står i kirkedøra på søndagene og deler ut salmebok og ønsker folk velkommen, sier Zhydetska stolt.
Ett år etter at krigen i Ukraina brøt ut har det kommet nesten 40.000 flyktninger fra Ukraina. Olga Zhydetska er en av dem. Sammen med barna sine måtte hun flykte fra hjembyen Kiev.
Kirka: viktig lokal møteplass for ukrainere
Fredag var det 365 dager siden Russland invaderte Ukraina. Dette ble markert med arrangementer over hele Norge, fra nord til sør. I Oslo inviterte Den norske kirke til fredagsbønn for Ukraina i Trefoldighetskirken. Preses Olav Fykse Tveit deltok på markeringen.
Han sier kirker rundt om i landet har stilt opp for å inkludere nyankomne flyktninger. Og mener kirkene har stor betydning for ukrainere i flere lokalsamfunn.
– Det er imponerende å høre om alle som har hjulpet nye ukrainske naboer og nye klassekamerater, sier Fykse Tveit.
Google translate som tolk og trøst
Trefoldighetskirka som ligger midt i Oslo sentrum, har det siste året viet mye tid til ukrainere som har kommet hit til Norge.
– Vi har hatt et ønske om å ta imot ukrainere her, på en så god måte at de kjenner at de ikke er alene, sier prest i Trefoldighetskirken Pål Kristian Balstad.
– Hva konkret har dere gjort?
– Tre ting: Vi har hatt disse store økumeniske gudstjenestene, hvor vi samler kirkesamfunn på tvers i solidaritet og i bønn. Så har vi også hatt åpen kirke, som mange andre steder, hvor vi har lest salmer gjennom hele året. Og for det tredje har vi lagt til rette for en ukrainsk prest som har kommet hit for å feire gudstjenester, både i høst, første juledag og ortodoks messe.
Balstad trekker fram et av møtene som har gjort mest inntrykk, om en dame som satt i kirkebenken og gråt. Hun ville prate, men kunne ikke engelsk eller norsk.
– Så vi satt og snakket sammen og tekstet gjennom Google translate, om hvor vondt det var for henne å måtte reise fra mora, og hva krigen har gjort med henne. Hun kom fra Kharkiv og hadde forlatt moren og alle dyrene på gården, sier Balstad.
Fader Kliment: Glad for støtten
Fader Kliment i Den russisk-ortodokse kirke i Norge, var også innom fredsbønnen.
– Det er godt å være her i dag, her i kirken på ettårsdagen. Det er godt å være sammen med prestene, brødre og søstre.
Han setter pris på tydeligheten til Den norske kirke. Torsdag skrev de norske biskopene i en felles ytring at Den norske kirke ikke kan akseptere at krigen støttes av den russisk-ortodokse kirkeledelsen.
– Jeg synes det var bra at biskopene i Den norske kirke henvendte seg til allmennheten, og helt spesifikt til den russiske kirkeledelsen, sier Fader Kliment.
Han understreker at det ikke er slik at hele kirken i Russland støtter krigen, og at ikke alle er på samme linje som kirkeledelsen i Den russisk-ortodokse kirke.
– Mange tar til orde mot krigen og snakker med helt andre ord og vendinger enn det kirkeledelsen gjør. Det er viktig å huske på.
– Jeg har alltid Gud
Mens suppen serveres etter bønnen, forteller Olga Zhydetska om hvor fint det er synge sammen med venner fra Ukraina. Men det er mye hun savner hjemmefra. Menigheten, jobben og familien, men også de små tingene som de lokale kaffeplassene i Kiev.
– Det er stunder jeg føler meg svak, men så vet jeg at jeg har Gud. Jeg føler han er med meg. Nå lærer jeg norsk og får jobbtrening, det er fantastisk, sier hun, og legger til:
– Men jeg tenker mest på framtiden til mine barn, fordi jeg vil de skal være lykkelige, så jeg gjør alt jeg kan for dem.
Presten som åpnet døra
Selv om Zhydetska har vært mye ensom, takker hun i dag Gud for at de flyktet fra hjemlandet. Hun er spesielt takknemlig for Oslo domkirke:
– Jeg må nevne Valborg, Christian og Jonas, alle prestene i Oslo domkirke. De er virkelig fantastiske mennesker. Jonas åpnet dørene for meg og familien min. Han og kona har for eksempel invitert meg og barna på middag, sier Olga, med tårer i øyekroken.
Hun trekker pusten før hun fortsetter:
– Hos Jonas og kona har vi fått god mat, og barna mine fikk andre barn å leke med. De er virkelig fantastiske mennesker.
