Mener flyktninger bør tilbys bosted i nærheten av menigheten sin

– I Norge er narrativet at vi kan tilby deg alt, men ikke tro, sier Lemma Desta.

Han er rådgiver for migrasjon og kulturelt arbeid i Norges Kristne Råd, og mener det er problematisk at tro er ansett som et privat anliggende i byråkratiet i Norge.

– I verden utenfor Europa er trosspråket viktig i håndteringen av krise. Det er en ressurs som burde tas i bruk i den offentlige sektoren i møte med flyktninger, sier Desta.

Han mener at flyktningene som kommer nå og i fremtiden, bør få et tilbud fra statlig hold om å bli bosatt i nærheten av en menighet de tilhører. Det kan være et registreringsskjema, som på lik linje med å spørre om utdanning og arbeidserfaring, også spør om tro, sier han.

– Om man for eksempel er adventist og ukrainer, kan man få vite hvor i landet det er adventist-menigheter.

– Hvordan skulle systemet fungert i praksis?

– Når man kartlegger utdannelsesnivå og arbeidserfaring, kan man også kartlegge eventuell trosretning. På den måten kan man lage en matchmaking-tjeneste, slik at for eksempel adventister kan bosettes der det er samfunn for adventister, sier han og utdyper.

– Da ville de fått en enklere overgang til et nytt land.

IMDi: Religionstilhørighet er sensitive opplysninger

Libe Rieber-Mohn, direktør i IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet), mener tros- og livssynssamfunn, på lik linje med mange organisasjoner i sivilsamfunnet, kan fungere godt som et supplement til offentlig innsats for nyankomne flyktninger i et nytt samfunn. Hun sier det ikke er aktuelt å opprette et system der flyktninger kan registrere hvilken trosretning de tilhører.

– Religionstilhørighet regnes som sensitive personopplysninger. Det er også opp til den enkelte å vurdere hvordan de ønsker å utøve og praktisere sin religion, begrunner hun i en e-post til Vårt Land.

– Opplever dere at Imdi har nok verktøy for å integrere flyktningene som nå kommer?

– Det er i kommunene integreringen skjer. Fra nasjonale myndigheters side har vi blant annet en rekke tilskuddsordninger til kommuner og frivillige organisasjoner, og Integreringsloven som gir rett og plikt til et individuelt tilpasset heldagsprogram med mål om overgang til arbeid og utdanning, skriver hun, og viser til at norskopplæring og samfunnskunnskap inngår i programmet.

Mener byråkratiet må øke kunnskapen om tro og integrering

Da eritreiske flyktninger kom til Norge, var de, ifølge Lemma Desta, raske med å etablere møtesteder for å utøve troen sin.

– Det er en måte å danne et nytt hjem, et trygt sted, forklarer Desta.

– Er det ikke en fare for segregering hvis flyktninger skal fordeles etter trosretning?

– Det er ikke ment for å segregere flyktninger slik at de skal ikke ha noe med befolkningen ellers å gjøre. Men det er for å utnytte ressursene og lokale nettverk på best mulig måte.

Men det er ikke bare myndighetene som kan legge bedre til rette for troende flyktninger. Menigheter kan også bli bedre til å se behovene til de som kommer, mener han.

– Har vi gjort oss selv imøtekommende nok, er et spørsmål norske menigheter må spørre seg selv.

Etterlyser mer kunnskap

– Hvordan mener du norske myndigheter bedre kan møte trosrelaterte spørsmål knyttet til flyktninger?

– Man kan starte med at byråkratiet øker kunnskapen om tro og integrering. På lokalt nivå, i kommunene, men også i IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet). Kan vi gjøre IMDi-ansatte mer oppmerksomme på trossorganisasjonenes rolle i krisehåndteringene som nå skjer, spør han.

– Har IMDi etter din mening for lite kunnskap om troens rolle i integrering?

– Det kan hende IMDi har kontakt med kristne organisasjoner som forvalter midler, men jeg er usikker om IMDi har kjennskap til troens inngående roller i menneskers liv og hva det har å si for verdivalg, trivsel, og tilpassing i samfunnet, sier han og tilføyer.

– Her er det snakk om spørsmål IMDi sjeldent adresserer, nemlig flyktningenes behov for å ta vare på sin kulturelle og religiøse identitet, sier han.

Vårt Land har spurt IMDi om de kjenner seg igjen i kritikken fra Desta om at IMDi sjeldent adresserer migrantenes behov for å ta være på sine kulturelle og religiøse identitet, og erfaringer. Direktoratet svarer via sin kommunikasjonsrådgiver at de ikke har noe mer å tilføye utover det som er sagt.

– Menighetsbarnehagene er attraktive for folk med ulikt trosgrunnlag

Marit Brandt Lågøyr er avdelingsdirektør i Arbeidsgiverorganisasjonen for kirkelige virksomheter (KA). Hun mener kirkene er viktige arenaer for integrering.

– Ikke minst for nordmenn som kommer flyttende til andre land. Da kan kirken være en fin inngang til lokalsamfunn, sier hun.

Lågøyr opplever at regjeringen har vært lydhøre når det gjelder KAs innspill til regjeringsplattform. Men mener kunnskapen om kirkens rolle i samfunnet bør styrkes ut i lokalsamfunnene.

– Det er ikke alle deler av det offentlige Norge som er bevisst integreringskraften som ligger i fellesskapene i kirken og organisasjonene, sier hun.

– Finnes det dokumentasjon som viser at kirken er en god arena for integrering?

– Ikke som jeg kjenner til. Jeg tenker det kunne vært interessant med mer kunnskap om dette, sier Lågøyr. Hun mener menighetsbarnehagene er et godt eksempel på en arena for integrering.

– Menighetsbarnehagene er attraktive for folk med ulikt trosgrunnlag. Der opplever barna rom for tro og møter andre barn som tror. Selv om de ikke er kristne søker de til menighetsbarnehagene i Den norske kirke, forteller hun.

Inger Lise Hammerstrøm

Inger Lise Hammerstrøm er journalist i Vårt Lands nyhetsavdeling.