Lillesøndag: Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?
KRISTI ÅPENBARINGSDAG: Tolvåringen Jesus blir borte for foreldrene i Jerusalem. Han blir igjen i tempelet. Også i dag er det mange foreldre som leter etter barna sine.
Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.
Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.
Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker. (Lukas 2,40–52)
Tekstblikk: Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?
Hilde Brekke Møller, ph.d., studiedirektør ved MF vitenskapelig høyskole
Søndagens fortelling er den eneste i Det nye testamente som handler om unggutten Jesus. Han er i Jerusalem i påsketiden sammen med et større pilegrimsfølge, og han blir der tre dager lengre enn planlagt. Her får vi smakebiter på det som skal komme i Jesu voksne liv: undervisning på tempelplassen (Luk 19), samtaler med de lærde (Luk 20) og ikke minst et frampek til Jesu siste påske da han tilbringer tre dager i paradis etter å ha overgitt sin ånd i Fars hender (Luk 23).
Vi skal se litt nærmere på en detalj i fortellingen, fra samtalen mellom Jesus og hans mor.
Da foreldrene oppdager at Jesus ikke er sammen med reisefølget hjemover, begynner de å lete etter ham. De leter «blant slektninger og venner», men han er ikke der. De må helt tilbake til Jerusalem, og til tempelet for å finne ham. Jesus er «i min Fars hus».
Her ligger også vår detalj. Den greske teksten nevner nemlig ikke ordet for «hus». På gresk speiles det preposisjonsuttrykket som tidligere i fortellingen brukes om slektningene og vennene. Men nå får vi bare en preposisjon og en artikkel, og ikke noe substantiv. En ord-for-ord-oversettelse av uttrykket kunne være «blant disse som er min fars». Eller som enkelte andre oversettelser gjengir det: «hos min Fader», «about my Father’s business» eller «bei denen, die zu meinem Vater gehören». Her har vi altså en liten oversettelsesnøtt. Vi mangler tilsynelatende et substantiv.
Men kanskje den greske teksten får fram poenget nettopp på denne måten. Jesus hører til sin himmelske far. Og hva denne tilhørigheten konkret betyr, vil Lukas fortelle oss hvis vi leser videre i evangeliet.
Prekenblikk: Lengsel
Lena Caroline Stordalen, teolog og journalist i Vårt Land
Når jeg leser søndagens tekst, er det lengsel jeg ser, føler, tenker på. Jesus må være hos sin Far. Sånn kan lengsel også føles. Det må være slik. Eller: Nå må det skje noe annet.
For de fleste av oss er lengsel et kjent fenomen. Vi lengter etter sommer, eller kanskje etter bedre skiføre. Etter noen vi savner, eller noen vi ennå ikke kjenner. Etter fred i verden og mer håpefulle beretninger i nyhetene. Vi lengter etter fellesskap eller tid alene – eller begge deler. Og mange av oss lengter etter noe som er større enn oss selv: Den evige, Gud, Livgiveren.
I Åpenbaringstiden, som vi nå går inn i, fokuseres det i kirkeårets bibeltekster på hvem Jesus er som Gud og menneske. Det begynner med dagens tekst om at han må være hos sin Far, hos Gud, i tempelet.
Tolv år gammel blir Jesus igjen når foreldrene drar. Maria og Josef blir bekymret når de ikke finner ham, og leter overalt.
Jeg tenker på verdens tolvåringer, og alt de vet om Gud, livet, lengsel og relasjoner.
Jeg tenker på alle barn som har kommet bort fra foreldrene sine på ulike måter, i Norge, i krigsområder, i naturkatastrofer.
Jeg tenker på foreldre som leter. Noen møter barna sine igjen, og noen gjør det ikke.
Den Gud jeg tror på, tar imot alle bortkomne barn i sitt tempel. Den Gud jeg tror på, jobber for fred - også når jeg ikke ser det. Det må være sånn.
«Vi skal se deg, Herre Jesus, og din røst skal fylle alt
når du kaller oss til livet og gjør ny den jord som falt.»
(Norsk salmebok, nr. 102, fra vers 4)
