Lillesøndag: Salmen tematiserer Sions skjebne

Ein song til festreisene.

Då Herren vende Sions lagnad,

var det som ein draum for oss.

Då fyltest vår munn med lått,

vår tunge med jubel.

Då sa dei mellom folka:

«Stort er det som Herren har gjort mot dei.»

Ja, stort er det som Herren gjorde mot oss,

og vi vart glade.

Herre, vend vår lagnad

som bekkene i Negev!

Dei som sår med tårer,

skal hausta med jubel.

Gråtande går dei ut og ber sitt såkorn,

med jubel kjem dei tilbake og ber sine kornband.

Sal 126, 1-6

Tekstblikk:

Ingunn Aadland, førsteamanuensis i Det gamle testamentet ved MF Vitenskapelig Høyskole

Salme 126 er ein del av ei samling pilegrimssalmar (Sal 120–134). Den inneheld ikkje reisemotiv, men tematiserer Sions skjebne.

Sion, også kalla Jerusalem, er byen der HERREN har sin bustad. Tett assosiert med byen er også innbyggjarane, og i Sion er dei under Herrens vern (jf. Sal 46–48). Byens skjebne speglar slik folkets posisjon i verda. Sions store krise er difor øydelegginga, og det påfølgjande fangenskapet i Babylon. Det er likevel god omtale frå «folka» som løftast fram i salmen: «Stort er det som Herren har gjort mot dei» (v. 2). Det er nærliggjande å tenkja at salmen viser til gjenoppbygging av by og tempel etter tilbakevending frå fangenskap (jf. Hag 1). Salmen inneheld slik ein ambivalens. Den har med seg erfaring av audmjuking, men konstituerer likevel eit godt ry mellom folka.

Verbet «å venda om» eller «snu» (shuv)er sentralt i denne samanhengen. I vers 1a er det tale om shuv «å snu» eller også å «bringe tilbake». Objektet for snuinga, shivat, kan bety Sions «skjebne» eller «fangenskap». Der Bibelselskapet les «å vende lagnaden», les andre «bringe tilbake Sions fangar.» Det er tale om eit hebraisk uttrykk som er gjengitt noko ulikt i ulike manuskript.

Eit liknande uttrykk finst i vers 4: «vend vår lagnad». Uansett korleis ein les hebraisken, er det Herren som handlar med Sion i begge versa.Den første gongen er snuinga samanlikna med ein god draum, forbunde med latter og glede. Den andre gongen er snuoperasjonen samanlikna med «bekkene i Negev». Negev er ørkenområde, men når regnet fyller opp bekkane med vatn, gir dei liv.

Salmen teiknar slik opp to sirkulære linjer: Herren som handterer folket og byen, og Herren som rår over hausten. Den som set si lit til Sions vaktar og oppsøkjer byen i festtid er også overgitt til den som lar regnet falla og såkornet spira. Så kan ein i overflodstid gleda seg over innhaustinga. I tunge tider kan ein lengta og be om at Herren atter skal venda lagnaden til Sion.

Prekenblikk:

Ingrid Brækken Melve, teolog, salmedikter og forfatter

Avisene er fylt av bilder av støvete, blodige mennesker, røyk som stiger mot himmelen. Voksne som bærer sine døde barn i armene. Mennesker som frykter for sine liv, også her i Norge. Hadde det vært et mareritt, hadde det vært en grusom natt. Men det er daglysets virkelighet. Jeg skulle ønske Gud gjorde seg sterk og synlig. At Gud var hender som vender skjebnen om for alle mennesker som nå mister og mister og mister. At alle som nå er redde, våknet opp til en ny dag uten frykt. Men akkurat nå er det bare som en drøm. Det er missiler som faller i ørkenen, ikke regn. Gud virker fjern og langt unna.

Og uansett om predikanten velger å si noe om det som skjer i Midtøsten eller ikke, tror jeg det vil være som bakgrunnsstøy man ikke kan ignorere. Som spedbarnsgråt som trenger gjennom alle vegger.

Jeg tror det er riktig å gi rom for klagen, for gråten, for håpløsheten også i forkynnelsen, uten at det er noe som skal harmoniseres av predikanten, at det skal gå opp i et regnestykke. Tårer er tårer, ikke såkorn. Gud trenger ikke vårt forsvar denne søndagen. Det ondes problem er ikke noe som skal løses og fikses. De som trenger vårt forsvar, er alle som er rammet av hat, hevn og sinne. Og igjen står likevel bønnen, kanskje mot all fornuft: Gud, vend skjebnen! Der det nå er aske og støv, la det på ny blomstre. La alle som nå lever i frykt, sove trygt om natta og drømme lyse drømmer.