Lillesøndag: Saligheten bryter inn i verden

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:

«Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes.Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

Matt 5,1–13

Tekstblikk: Saligheten bryter inn i verden

Marianne Bjelland Kartzow, professor i Det nye testamente ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo

Dagens tekst kalles for Saligprisningene, og åpner Bergprekenen (Matt 5–7). Her finnes mange referanser til GT og annen jødisk litteratur: Jesus går opp i fjellet, slik også Moses gjorde da han mottok de ti bud. Dette er den lengste talen Jesus holder hos Matteus. Lukas gjengir en lignende tale, som er mye kortere og ofte med en noen annen ordlyd (Luk 6,20–49).

Jesus tegner et bilde, dels av seg selv, dels av disiplene, hvor forventning og oppfyllelse flyter over i hverandre. Der de fire første formuleringene peker på mangler, er de fire neste opptatt av holdninger og handlinger, og den siste er rettet mot disiplene i deres livssituasjon.

Det sentrale begrepet som bærer talen er «salig», men det greske ordet makarios kan også bety heldig, lykkelig eller velsignet. Det ligger et paradoks her: Noen av dem som prises salige, anses som alt annet enn salige i denne verden (fattige, sørgende, sultne osv.) Er dette en bekreftelse av en allerede eksisterende virkelighet eller et håp om bedre tider, en profeti? Alt dette ligger i saligprisningene: Den kommende saligheten bryter inn i denne verden, gjennom det Jesus gjør og sier.

De første som prises salige, er de fattige i ånden (v. 3). Lukas har samme formulering, men utelater «i ånden.» Dette har blitt tolket som et uttrykk for at Lukas har en spesiell omsorg for de fattige. Hva betyr det å være fattig i ånden? Det har åpenbart med gudsrelasjonen å gjøre. Det berører også hvilket forhold en har til seg selv eller til andre mennesker og alt annet som lever, som deler «ånd».

De som sørger, skal trøstes (v. 4). Gud er den som handler og kommer den sørgende i møte. «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte,» som det står i Åpenbaringsboken (21,4).

Fredsskaperne er også salige (v. 9), og dem kan vi virkelig trenge i vår tid. De skal kalles Guds barn, ikke militærledere, diplomater eller politikere. Barn, som lider mest, har nøklene til fred. De har fremtiden foran seg, de leker, ler og utforsker eller gråter sårt. «Herre, gjør meg til redskap for din fred,» heter det i Frans av Assisis bønn. Matteus lærer oss at å skape fred i verden er flettet sammen med freden vi har i oss selv, i hjertet, i ånden. Fred med Gud og menneskene vi har fått utlevert på vår vei gjennom livet. Død eller brudd skjer ikke alltid i fred, så vi trenger budskapet om salighet. Fred over minnet, sier vi, som vårt siste bidrag til det som er over.

Prekenblikk: Heldig er den som sørger

Ingrid Brækken Melve, teolog, salmedikter og forfatter

Allehelgensdag en gudstjeneste hvor tap, sorg og håp veves inn i hverandre. Med stor sannsynlighet forkynner predikanten for mennesker som nylig har opplevd døden på nært hold.

«Salig» er kanaanspråk for mange, men hva skjer hvis man sier «heldig» eller «lykkelig er den som sørger»? Det kan virke forferdelig hensynsløst, ja, sjelesørgerisk skandaløst. Kanskje var det slik for saligprisningenes første lyttere også, de kjente seg slettes ikke lykkelige. Og det er neppe slik mennesker som forsøker å skape fred i Midtøsten, i Ukraina, eller i alle de glemte krigssonene i verden kjenner seg akkurat nå.

Kanskje er de mest slitne.

Men Jesus insisterer. Verbet står i presens, «salige er». Det er som om Guds tid vil bryte seg inn i våre liv. Og det helt uavhengig om vi kjenner eller ser det. Både i den personlige sorgen, hvor mange mennesker bærer på både anger og skuffelse, og kan kverne rundt i sine egne tanker, og i den politiske sorgen over at hat og hevn igjen får vinne fram, tror jeg det kan være trøst i at ikke alt ligger i våre hender. Det er en virkelighet større enn oss, uavhengig av oss. Et Guds presens som finnes midt i alt som er, og som en dag skal bli fullt ut virkelighet.

Der alle som nå sørger, skal trøstes.

Der de som skaper fred skal leke og hvile som Guds barn.