Lillesøndag: Mirakelet skjedde bak steinen
PÅSKEDAG: Hos Matteus kommer kvinnene til en forseglet og tom grav. Grunnen under dem rister. De er redde og jublende glade, slik vi også kan være i de sterkeste og vakreste livsopplevelsene
Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er reist opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er reist opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»
Matteus 28,1–10
Tekstblikk: Mirakelet skjedde bak steinen
Hilde Brekke Møller, ph.d., studiedirektør ved MF vitenskapelig høyskole
Oppstandelsesfortellingene er ulike i de fire evangeliene. I år er det Matteus sin versjon som leses på påskedag. Og her er det en liten vri på fortellingen, som støtter ekstra opp om oppstandelsestroen. Mens de andre evangelistene lar de første oppstandelsesvitnene finne en åpen og tom grav, tar Matteus oss med til den stengte og bevoktede graven.
Tidligere har vi lest at det er satt opp en stor beseglet stein foran åpningen, og ekstra vakthold er innkalt for å sikre at ikke disiplene skulle stjele liket og påstå at Jesus var oppstått. Men Jesu venner og etterfølgere hadde tydeligvis ingen slike planer, og heller ingen forventning om et mirakel. De tolv er borte.
Det er to navngitte kvinner som kommer for å se til graven. Maria Magdalena og den andre Maria hadde observert Jesu død på avstand (Matt 27, 56), og de var rett i nærheten da han ble gravlagt av Josef av Arimatea (Matt 27, 61). Når de kommer til graven på denne morgenen etter sabbaten, blir de møtt av en åpenbaring av gammeltestamentlige proporsjoner. Jorden skjelver, slik Matteus forteller at den også gjorde da Jesus døde, og det kommer en lysende engel som ruller bort steinen. Det hele er så fryktinngytende at vaktmannskapet blir liggende som døde på bakken.
Kvinnene lytter til engelens budskap: Jesus er reist opp fra de døde. Og som de selv kan se, er han ikke inne i graven. Mirakelet skjedde mens steinen fortsatt dekket åpningen.
Der den åpne og tomme graven er beviset på oppstandelsen i de andre evangeliene, er det den store steinen som garanterer for det guddommelige hos Matteus. Ryktet om at disiplene hadde stjålet Jesu kropp (Matt 28, 15) har fått en betydelig knekk.
Prekenblikk: Redde og jublende glade
Ingrid Brækken Melve, teolog, salmedikter og forfatter
I Norge er ikke farlige jordskjelv vanlig. Mange av oss må bruke fantasien for å forstå hvor skremmende det er. Matteus sin oppstandelsesfortelling starter med et kraftig jordskjelv, det er ikke himmelen langt over kvinnene som revner. Engelen er ingen presens av ro og harmoni, men lyn! Det er nesten noe ironisk over at både engelen, som jeg ser for meg nonchalant setter seg på steinen, og Jesus sier: Frykt ikke! For menneskene i denne påske-scenen har grunn til å være redde. Grunnen under dem rystes voldsomt. Soldatene er så redde at de blir liggende døde, de verken flykter eller kjemper imot.
Iblant snakker folk om kristen tro som fast grunn, at det er å finne et stabilt fundament i livet. Men den oppstandne Jesus bringer ikke trygghet. Det er ingen solid grunnmur av stein. Tvert imot ryster oppstandelsen ved alt vi kjenner. Gamle murer og fundamenter slår sprekker. Steiner rulles til side. Da kvinnene skynder seg fra graven, er de ikke opplyst av visdom og opphøyd ro. De er redde og jublende glade, slik vi bare er i de sterkeste og vakreste livsopplevelsene. Maria og Maria kaster seg ned ved Jesus sine føtter. Men han ber dem reise seg, løpe videre og fortelle det de har sett.