Lillesøndag: Mennesket bærer Guds tegn
TJUEFØRSTE SØNDAG I TREENIGHETSTIDEN: Er det noe i menneskelivet som ikke har med Gud å gjøre?
Da gikk fariseerne bort, og de ble enige om at de ville fange ham i ord. De sendte disiplene sine til ham, sammen med herodianerne, og lot dem si: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og lærer sant om Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre synes, for du ser ikke på person eller rang. Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?»
Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.
Matt 22,15–22
Tekstblikk: Mennesket bærer Guds tegn
Karl Olav Sandnes, professor emeritus i Det nye testamentet ved MF vitenskapelig høyskole
Teksten tar oss med til en jødisk diskusjon om skatt til romerne, som var okkupasjonsmakt. Dette sier ikke Tora noe om eksplisitt, og derfor var det et spørsmål av halakisk karakter, dvs. hvordan lovens intensjon praktisk skulle anvendes i dette spørsmålet. Det var et sensitivt spørsmål som mer enn én gang utløste ikke bare diskusjoner, men også opprør blant jøder. Vi hører kan hende et ekko av dette spørsmålet også blant Kristus-troende i Roma, når Paulus i Rom 13 legger vekt på forpliktelsen til å betale skatt, også til den romerske makten.
Jesus utfordres her til å ta stilling. Han svarer med et ordspråklignende utsagn: Gi keiseren det som hører keiseren til, og Gud det som hører Gud til. Det er egnet til å memorere og til å bli husket. Vi møter her visdomslæreren i måten dette er formulert på.
Men hva betyr utsagnet? Det har i vår kontekst dannet grunnlag for tanker om at noe hører myndighetene til og noe hører Gud til, eller for at keiseren også står under Gud, slik at det å bøye seg under verdslige myndigheter også er å bøye seg under Gud. Det skarpeste og mest tvilsomme uttrykk for en slik tolkning kjenner vi fra Nazi-Tyskland, men også fra andre diktaturer. Utsagnet kan komme til å legitimere en selvstendiggjøring av politisk makt, unndratt profetisk kritikk av makt og myndighetsutøvelse som kan høres gjennom hele det bibelske budskap.
Mennesket er skapt i Guds bilde, og bærer dette identitetstegnet på seg selv. Profeten Jesaja sier: «Se, i mine hender har jeg tegnet deg …» Mennesket bærer Guds tegn og påskrift. Det er ikke bare den romerske mynten som har bilde og påskrift. Vi tror på Gud som skapte himmel og jord. Derfor må vi spørre: Er det noe i menneskelivet som ikke har med Gud å gjøre? Sagt på en annen måte: Er det soner i livet som Gud ikke angår Gud eller som Gud ikke bryr seg om?
Forholdet mellom keiser og Gud er derfor ganske komplekst. Det er ikke slik at «keiserens» myndighet gjelder et stykke, før Gud så tar over. Heller ikke verdens herskere kan unndra seg gudsperspektivet. Det er dette Jesus formidler i dette kjente bibelordet.
Prekenblikk: Frihet og autoritet
Åste Dokka, teolog og kommentator i Vårt Land
Den som har hjerte for en høyere autoritet enn de verdslige myndighetene, kan lett slutte å bry seg om myndighetene. Det finnes mennesker som mener de står over lovene, fordi de heller adlyder Gud. Eller de står over den allmenne etikken, fordi de har en så viktig oppgave at utradisjonelle midler må være greit. Det kan være det er noe fromhet oppi en slik stormannsgalskap, men slike holdninger er uvegerlig tegn på et selvbilde ute av proporsjoner.
Jesus på sin side anerkjenner helt åpenbart keiserens myndighet. Keiseren skal ha sitt. Samtidig sier han at det keiseren rår over har sine grenser, i dette tilfellet er keiserens eiendom materiell og noe som kun angår det ytre menneske. Selv om tilstrekkelig med penger er helt nødvendig for å overleve, finnes det dypest sett viktigere ting. Det er ting som keiseren ikke rår over.
«Et kristenmenneske er en fri herre over alle ting, og ikke underlagt noen. Et kristenmenneske er en villig tjener i alle ting, og underlagt enhver.» Sitatet er hentet fra Luthers Et kristenmenneskes frihet, og formulerer helt presist paradokset i friheten Gud gir oss. Det er nemlig en krevende frihet: Den som er uavhengig av alt, må knytte seg til alt. Den som vil være fri, må også la seg disiplinere av kjærligheten.
Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er ordinert prest i Den norske kirke, forfatter og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017 og skriver om teologi, kirke, eksistens og kultur.
