Lillesøndag: Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder

Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»

Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»

Mark 2, 1–12

Tekstblikk: Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder

Hilde Brekke Møller, ph.d., studiedirektør ved MF vitenskapelig høyskole

Vi forstår intuitivt at Jesus mener seg selv når han nevner «menneskesønnen» i denne fortellingen. I evangeliene er dette hans foretrukne selvomtale. Faktisk står det aldri at Jesus kaller seg «Guds sønn». Han sier «menneskesønnen». Er disse benevnelsene to sider av samme sak; Guds sønn i menneskelig skikkelse? La oss se litt nærmere på hva «menneskesønnen» kan bety.

Det nye testamentet er opprinnelig skrevet på gresk. I det gamle testamentet og andre tekster fra Jesu tid, skrevet på hebraisk eller aramaisk, betyr «menneskesønn» ganske enkelt «menneske», og brukes om folk flest. I vår fortelling gir dette dårlig mening. Jesus bruker ordet nærmest som en tittel, og omtaler seg selv. I de hebraiske eller aramaiske tekstene brukes aldri «menneskesønnen» som en tittel.

Noe som ligner Jesu ordbruk finnes imidlertid i Daniels bok. Her omtales en spesiell figur, «en som var lik en menneskesønn», og som skal komme med himmelens skyer og herske i all evighet (7, 13). Noen Jesus-fortellinger har tydelig en kobling hit. Samtidig er det påfallende at Jesu selvtitulering, som ville være ganske frimodig dersom den ble forstått som oppfyllelsen av Danielprofetien, ikke vekker oppmerksomhet. I de tekstene vi kjenner stilles ingen spørsmål fra tilhørerne, ingen protester. Kan det være at de ikke hørte ham slik?

Svaret kan finnes i noen aramaiske tekster. Her brukes «menneskesønn» noen ganger i selvomtale, slik høflige nordmenn bruker ordet «man» i stedet for «jeg». Det er visse situasjoner der denne bruken forekommer, nemlig når man ønsker å skape distanse til seg selv. Man vil ikke skryte – man vil ikke si ubehageligheter – man er rett og slett litt forsiktig.

Kan det har vært slik «menneskesønnen» kom inn i fortellingene om Jesus? Som et begrep han (og flere med ham) brukte for å omtale seg selv på en ydmyk og høflig måte, og som etter hvert ble tolket i lys av Daniel 7?

Prekenblikk: «Stå opp, ta båren din og gå»

Lena Caroline Stordalen, teolog og journalist i Vårt Land

«Stå opp, ta båren din og gå». Hva skaper disse ordene i dem som lytter til prekenteksten på søndag? Glede? Irritasjon? Likegyldighet?

Teksten åpner for refleksjon rundt både tillit, håp, desperasjon, utholdenhet, vennskap og livskriser.

Gjengen vi møter er iherdige, dedikerte venner. Mannen selv hører vi ikke så mye fra. Hva ønsker han med dette møtet? Ønsker han tilgivelse for syndene? Vil han helbredes? Eller blir han bare med på lasset til sine målbevisste venner?

Hvordan skal vi forstå at Jesus fokuserer på tilgivelse av synder fremfor helbredelse? Hvordan kan vi snakke om helbredelse på en sånn måte at vi tar på alvor både mennesker som mener å ha opplevd dette, og mennesker som har bedt i årevis uten å oppleve endring?

Vi kan også tolke teksten metaforisk. I hvilke sammenhenger sier Jesus til oss: «Stå opp, ta båren din og gå»? Helbredelse som noe som skjer i vårt indre kan også tematiseres.

Teksten åpner for muligheten til å snakke om synd, og koble på syndsbekjennelsen, som er en naturlig del av gudstjenesten i mange kirkesamfunn.

Vil man preke om vennskap, kan kanskje Jan-Magnus Bruheims dikt Um å bera være til inspirasjon. Det begynner slik:

Skapte er vi te bera

og lette børene for kvarandre.

Til fånyttes lever ingen.

Lena Stordalen

Lena Caroline Stordalen er journalist i religionsavdelingen i Vårt Land.