Lillesøndag: Kan det være slik Gud fremmer sin kongsmakt og herlighet?

En røst roper i ødemarken:

Rydd Herrens vei,

gjør hans stier rette!

Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»

På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»

(Markus 1,3–11)

Tekstblikk: Nå skjer det!

Ole Jakob Filtvedt, professor i Det nye testamente ved MF Vitenskapelig Høyskole

Markus begynner fortellingen med å knytte døperen Johannes til Israels frelseshistorie og profetenes løfter. Ved hjelp av et sammensatt skriftsitat (2 Mos 23,30, Mal 3,1 og Jes 40,3), plasseres døperen i en større fortelling.

Fra 2. Mos hentes motivet om Gud som leder folket inn i det lovede landet, et motiv som hentes opp ved at døperen døper nettopp i Jordanelven, elven som Israelsfolket gikk gjennom på veien inn i landet (Jos 3).

Håpet om at Gud skal komme sitt folk til dom og frelse, uttrykt hos Malaki, er bakteppet for døperens insistering: «Vend om».

Når sitatet i Mark 1,2-3 er satt sammen av tre ulike tekster fra GT, hvordan kan da Markus påstå at alt dette er skrevet hos profeten Jesaja (1,2)?

Svaret er trolig at det er Jesaja 40 som skal forstås som hovedteksten. Den store visjonen som alt annet skal tilordnes. Skal man stille seg inn på prekenteksten kan man derfor ikke bruke tiden sin bedre enn å lese Jesaja 40 og påfølgende kapitler. Nå skal alle ting endres. Det skal ryddes vei i ødemarken. Gud selv er på ferde, Herrens herlighet åpenbarer seg. Det er tid for å rope ut gledesbudskapet fra fjellene.

I den greske oversettelsen av Jesaja er på flere steder ordet for dette gledesbudskapet dét Markus griper til i sitt første vers, der han snakker om «evangeliet» om Jesus. Kanskje er «evangelium», selve kjernebegrepet for det kristne budskapet, hentet fra tekster som Jes 52,7: «Hvor vakre de er der de løper over fjellene, føttene til den som bringer bud, forkynner fred, bringer godt budskap [evangelium], forkynner frelse og sier til Sion: ‘Din Gud er konge!’».

Sikkert er det at Jesajas frelsesbudskap klinger i bakgrunnen ved Jesu dåp, i himmelstemmen som sier: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Mark 1,11). Disse ordene peker ikke bare tilbake til fortellingen om Abraham og Isak (1 Mos 22) eller kongefeiringen i Salme 2,7, men også Herrens tjener slik han beskrives i Jes 42,1.

Det er som Markus roper ut: Nå skjer det! Gud kommer med kongsmakt. Men så kommer fortellingens store tvist. For hva er det som skjer? At en ukjent profet fra Nasaret reiser seg våt fra Jordanelven for å begynne på et virke som ender med at han korsfestes som en kriminell utenfor Jerusalems murer. Kan det være slik Gud fremmer sin kongsmakt og herlighet?

Prekenblikk: Vingeslag i lufta

Ingrid Brækken Melve, teolog, salmedikter og forfatter

Evangelieteksten som åpner Markusevangeliet, er full av jordiske og nesten møkkete saker: Gresshopper, bøye seg ned for å løsne en sandalrem, elvevann, due. Det er en åpningscene som kan males for øynene på tilhørerne, om predikanten våger å bli i det konkrete og synlige tegnet. For kanskje blir dåpen, både Jesu dåp og vår egen, aldri noe vi fullt ut kan forstå og gripe. Og derfor er kanskje ikke en klinisk ren dåpsteologisk utlegning veien inn denne søndagen.

For Jesu dåpsvann er ikke rent og perfekt temperert. Det er alt annet enn antibac, som hadde vasket vekk Jesu menneskelighet. Og vannet Jesus blir døpt i, er det samme vannet som alle de andre som har kommet blir døpt i.

Scenen er som en speiling av en fødsel. Og nesten som en speiling av vår egen arts evolusjon, alt som lever begynte i grumsete vann: Våt, kald og møkkete stiger Jesus opp av Jordanelva. Og da Ånden kommer ned, er det ikke som en stille indre visshet, eller som tankens klarhet. Og hos Markus er det her heller ikke som en rentbrennende flamme. Men som ei due. Hvis predikanten vil, kan tilhørerne nesten få høre vingeslagene i lufta.