Lillesøndag: Et godt budskap for hjelpeløse

Herren Guds ånd er over meg,

for Herren har salvet meg.

Han har sendt meg

for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse,

for å forbinde dem som har et knust hjerte,

rope ut frihet for dem som er i fangenskap,

og frigjøring for dem som er bundet,

for å rope ut et nådens år fra Herren

og en hevnens dag fra vår Gud,

for å trøste alle som sørger,

og gi de sørgende i Sion

turban i stedet for aske,

gledens olje i stedet for sorg,

lovsangs drakt i stedet for motløs ånd.

De skal kalles Rettferds eiketrær

som Herren har plantet

for å vise sin herlighet.

Jesaja 61, 1-3

Tekstblikk:

Håkon Sunde Pedersen, førsteamanuensis i Det gamle testamentet ved Fjellhaug internasjonale høgskole

Teksten vår (61,1–3) innleder en tale om og til Jerusalem som tross enkelte avbrudd, først synes å nå sin endelige avslutning i 62,12. Talen handler om Jerusalems gjenopprettelse og fremtid etter eksilet i Babylon. Både i form og innhold er den nært knyttet til de foregående kapitlene 40–55, som vi gjerne referer til som Deutero-Jesaja.

Taleren, det talende jeg, identifiseres ikke. Selvpresentasjonen (v. 1a) er sammensatt og minner om flere ulike karakterer i Jesajaboken. Han er salvet (mashach) av Herren som den salvede (mashiach) perserkongen Kyros (45,1). Herrens ånd hviler over ham som over Davidsønnen (11,2), Herrens tjener (42,1) og profeten (48,16; 59,21). Til sist er han ett blant flere gledesbud (basar) Herren sender til Jerusalem (40,9; 41,27; 52,7).

Oppdragsbeskrivelsen (v. 1b–3) synes likevel først og fremst å spille på bildet av en profet og et gledesbud som roper ut håp og trøst.

Uttrykket «rope ut frihet» (qara deror)henspiller på loven om frigivelsesåret (hvert 50. år) som nettopp innledes med dette uttrykket (3 Mos 25,10). Frigivelsesåret var et år for økonomisk og sosial gjenopprettelse. Den som på grunn av fattigdom måtte selge seg selv og sin eiendom, skulle få sin frihet og eiendom tilbake under frigivelsesåret. I Jes 61 brukes forestillinger fra frigivelsesåret til å «rope ut (qara) et nådens år» til gjenopprettelse for Jerusalem.

Herrens nådeår gjør en dramatisk forskjell, fargerikt skildret gjennom ordspillstunge kontraster. I stedet for aske (efer) til å strø over hodet i sorg, gis det nå en festdrakt med turban (p[f]eer) på hodet. Og ikke minst blir de hjelpeløse, sønderknuste og «sørgende (avele) i Sion» nå sammenlignet med store og sterke eiketrær plantet av Herren selv: De skal kalles «Seierens eiketrær (ele)», eller «Rettferds eiketrær» som NO11 velger i sin oversettelse.

Prekenblikk:

Lena Caroline Stordalen, teolog og journalist i Vårt Land

I dagens evangelietekst hos Lukas bruker Jesus bruker ordene fra Jesaja, tilsynelatende for å si noe om seg selv. Som Håkon Sunde Pedersen skriver i tekstblikket, så er det ikke helt klart hvem taleren i Jesaja-teksten er.

Det er ikke uvanlig å tolke tekster fra Det gamle testamentet i lys av Kristus og Det nye testamente. Likevel er det klokt å huske på at tekstene ikke handlet om Jesus da de ble skrevet ned – og at de opprinnelig ble til i den jødiske tradisjonen. Kristendommen har tatt med seg tekstene. La oss ha respekt for opphavstradisjonen når vi velger hva vi vil si om teksten.

Det er første søndag i advent: Ventetid. Første søndag i advent er også første søndag i et nytt kirkeår. Nye muligheter. Frigjøring, trøst for knuste hjerter, et nådens år. Alt vil Gud gi oss.

Noe kan vi også gi hverandre. Kanskje kan predikanten finne inspirasjon i diktet Tung tids tale av Halldis Moren Vesaas, skrevet under andre verdenskrig:

Det heiter ikkje: eg – no lenger.

Heretter heiter det: vi.

Eig du lykka så er ho ikkje lenger

berre di. Alt det som bror din kan ta imot

av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,

må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,

ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,

barm slår varmt imot barm.

Det hjelper da litt, nokre få forfrosne

at du er varm!

Lena Stordalen

Lena Caroline Stordalen er journalist i religionsavdelingen i Vårt Land.