Lillesøndag: De våget å tro på fremtiden
ROMJULSSØNDAG/NYTTÅRSAFTEN: Det lille barnet ble båret av lovsangen. Sånn skulle det vært med alle barn som blir født.
Til leseren: Romjulssøndag og nyttårsaften faller i år på samme dag. Denne ukens Lillesøndag tar utgangspunkt i prekenteksten for romjulssøndag.
Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.
Lukas 2,36-38
Tekstblikk: De våget å tro på fremtiden
Marianne Bjelland Kartzow, professor i Det nye testamente ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo
Profeten Anna må ha vært rik på livserfaring. Hun var gammel, hadde opplevd og overlevd familieliv og ekteskap, og levde nå som en from kvinne i templet. Hun trer frem, lovsynger og forteller om barnet til alle som ventet på frihet. Josef og Maria har tatt med seg den nyfødte Jesus til tempelet, etter at han er omskåret og har fått navn, etter jødisk tradisjon. Her møter de Simeon, som profeterer og lovsynger, men det var også en kvinne der. Vi får vite en del om hennes livshistorie, men ikke hva hun sa.
I Lukas kap. 1-2 gjengis en rekke lovsanger, mange av dem har fått en sentral plass i kirkens liturgi og salmetradisjon. Det lille barnet ble båret av lovsangen. Helt fra han bare var et håp og en drøm i morens mage og til han ble løftet opp i tempelet. De synger til Guds ære, Elisabeth, Maria, Sakarja, Simeon og Anna. De levde under okkupasjon og endetid, men i trass tok de lovsangens ord i sin munn. Selv om ikke ordene til Anna er gjengitt, så kan vi tenke oss at hun kan ha sagt noe av det samme som de andre.
Det er Elisabeth som begynner (Luk 1,42-45). Hun venter sin sønn Johannes, som også har blitt til på hellig vis. Elisabeth har fått besøk av sin slektning Maria, som bærer Jesus i magen. Da hun ser Maria, blir hun fylt av Den hellige ånd og bryter ut: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv.» Elisabeth fletter sammen sine kroppslige erfaringer, lovprisning av mor og barn, og fremtidsvisjoner. Maria svar, som har blitt til det kirkene kaller Magnificat, er Marias egne ord om hva som venter henne og verden (Luk 1,46-55). Så blir Johannes født, og Sakarja, guttens far, synger om barnet og Messias som snart skal fødes (Luk 1,68-80): «Slik skal lyset fra det høye, gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei.» Så blir Jesus født, og etter hvert båret frem i tempelet, hvor Simeons lovsang er gjengitt (Luk 2,29-32). Han er en gammel mann og vil nå fare fra jorden i fred, for han har sett Guds frelse i det lille barnet. Så kommer Anna. Hennes lovsang blir den tause tale. Lukes er mer interessert i å presentere hennes plettfrie CV enn hennes ord. Kanskje fordi hun er gammel og klok? Kanskje ordene er brukt opp? Kanskje har hun fått oppleve så mye kjærlighet, så mye lengsel, så mye brudd og sorg, at det holder med Gudsnærværet?
Ordene. De tause ordene. Ord som skaper. Ordet som ble menneske. Ordene som redder liv. Kanskje.
Det lille barnet ble båret av lovsangen. Sånn skulle det vært med alle barn som blir født. At det skulle stå et helt kor av unge og gamle, kloke og fine, kvinner og menn, som visste hva det var å leve. Selv om det var krig og okkupasjon. Selv om det var endetid. De våget å tro på fremtiden. Lyset fra det høye, gjester oss som en soloppgang.
Prekenblikk: Frihet for Jerusalem
Lena Caroline Stordalen, teolog og journalist i Vårt Land
Det er siste søndag i 2023. Barnet som er født, og som vi nylig har feiret, kan være et utgangspunkt for å snakke om året som kommer.
Et nytt år, en ny mulighet, et nytt liv; Livgiveren selv, i dette barnet. Hva har året lært oss? Hva er blitt født? Hvilke håp bærer vi med oss?
Men også: Hva håper vi vil endre seg?
«Hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem» står det om Anna i dagens tekst. Det er mange som venter på frihet og fred, både i Det hellige land og andre steder i verden. Både barn og voksne. Det kan tematiseres i prekenen på årets siste søndag.
Jerusalem er en hellig by for både jøder, muslimer og kristne. For de som vil, gir teksten en åpning for å fokusere på dialog, fellesmenneskelige behov for hellige steder og ritualer, og troen på en Gud som alltid er større enn alle menneskelige inndelinger i «oss» og «dem».
Skal det være barnedåp denne dagen, så kan kanskje André Bjerkes To luker i himlen være til inspirasjon:
Det største mysterium
er ikke mer enn det
at en ørliten kropp
er våknet til jorden.
Den nyfødte ser.
To luker i himlen går opp.
Selv femtrinns-raketter
og kjernefysikk
blir puslingers puslespill
når det nyfødte barn
med et eneste blikk
beviser at Gud er til.
Lena Caroline Stordalen er journalist i religionsavdelingen i Vårt Land.
