Fra industribygg til prakttempel

Dong. Dong. Dong. Liam dytter med hele seg og smiler fornøyd når den røde stokken treffer den store bjella, og enda et dypt dong høres gjennom den taktfaste messende sangen på vietnamesisk.

For Liam Duong (1,5 år) er tempelet som en lekeplass. Han kjenner alle krokene og de fleste menneskene, og løper rundt på de røde, myke teppene med ustødige skritt. Rundt ham er rundt 50 mennesker kledd i grått i full gang med månedens nymåne-seremoni – et renselsesrituale for buddhister og et viktig skritt på veien mot oppvåkningen, mot nirvana.

Luften er tung av røkelse. En mann åpner et av vinduene bak i rommet, og en veps flyr inn og summer dovent rundt blant de mange orkideene i vinduskarmen.

Messingen går i ett og alle synger med mens de med jevne mellom­rom beveger seg fra stående posisjon til liggende på kne. Etter 30 minutter med jevn lyd blir det brått stille. Et av barna bak i lokalet ser overrasket opp. Hva skjedde?

Gull blant skrot

Midt mellom gamle landbruksmaskiner, ­stabler av europaller, containere, industribygg og fastfood-sjapper, ligger Tam Bao Tu, det buddhistiske tempelet på Kambo­ i Moss. Et gult praktbygg med gull­detaljer på veggene, kunstneriske­ utskjæringer i porten og på taket, og en svær buddha­statue midt på parkeringsplassen. Et lite stykke Viet-
nam i tjukkeste Østfold, altså.

Her holder en av Norges største vietnamesiske buddhist­foreninger til, stiftet av den blide munken Thich Vien Tinh for 16 år siden. Han er tempelets eneste munk, og omtaler seg selv som «vaktmester og åndelig leder». Det er han som skifter lyspærene, feier gulvet og uteplassen etter at de andre har gått. Og det er han medlemmene kan henvende seg til om de trenger åndelig veiledning eller hjelp til å takle utfordringer i hverdagen.

Den gule bygningen på Kambo er livsverket hans, og her har han tenkt å bo resten av livet.

Veien til Nirvana

Den monotone­ messingen har startet opp igjen. Barna bakerst i salen ­begynner å bli rastløse, og Liam har begynt å rydde sangbøkene inn i hylla.

Den buddhistiske renselses­seremonien gjentas to ganger i måneden: ved nymåne og fullmåne.

– Det er som med oppvask. Tallerkenen blir ren, men så spiser du – og da er den like skitten som den var før du vasket opp. På samme måte må vi mennesker renses jevnlig. Ingen er feilfrie, forklarer munken når seremonien er over.

Buddhismen har ingen Gud, og er mer enn noe annet en livsfilosofi. Målet er å frigjøre seg selv og tankene sine fra årsakene til lidelse: Innbilninger, forutinntatthet, inngrodde vanemønstre av grådighet, hat, arroganse og misunnelse. Først når du slutter å tenke, snakke og handle ut fra dette, kan du se virkeligheten slik den er, og til slutt oppnå nirvana. Bare da kan du bryte ut av reinkarnasjonens evige sirkel.

De fem løftene

Et par timer tidligere er forsamlingen langt mindre. Et tjuetalls mennesker er samlet til buddhistordinasjon. Når et menneske har bestemt­ seg for å bli buddhist, må han eller hun gjennom en ordinasjon. Også her messes det på vietnamesisk. Av og til plinges det i en bolle, og ringes i en bjelle.

Til slutt deles det ut diplomer til de ti-tolv ferske buddhistene – beviset på at de har avlagt de fem løftene, og heretter skal avstå fra «å skade levende skapninger, å ta ting som ikke har blitt gitt dem, seksuelle utskeielser; eksempelvis seksuelt misbruk, ukorrekt bruk av tale (lyve, frastøtende språk, baktaling, tom prat) og rusmidler som forkludrer sinnet og resulterer i likegyldighet».

– Når du blir buddhist velger du å gjøre gode gjerninger, 
forklarer munken.

Under seremoniene er han kledd i påskegult. Vanligvis har han på seg en enkel, brun ­kappe. De andre er kledd i grått.

– Her skal alle være like. Uansett fattig eller rik, pene klær ­eller ikke – vi er alle like.

Lykketreffet

Thich Vien Tinh bestemte seg tidlig for å bli munk. Han ville hjelpe andre og gjøre noe godt for samfunnet. Den avgjørelsen har han aldri angret på.

Han kom til Norge i 1979, som en av de mange båtflyktningene­ fra vietnamkrigen. For 20 år ­siden ble han munk, og etablerte­ tempelet fire år senere. Først holdt foreningen til i en enebolig på Rygge, men etter hvert ble det for trangt. Og naboene klagde, eller «misunte dem» som munken selv formulerer det.

Som ved et sjeldent lykketreff fant de et billig industribygg til salgs på Kambo. Det var stort nok til å romme mange, og billig nok til at de hadde råd til å kjøpe det. Utallige dugnadstimer senere var industri gjort om til tempel.

Praktbygget har gradvis blitt til over mange år – finansiert av gaver fra de 1.200 medlemmene, og den støtten foreningen mottar fra den norske staten. Utenfor står flere utsmykninger klare for montering ett eller annet sted på bygget.

– Vi får mye skryt for tempelet vårt, sier Tinh og smiler fornøyd.

Rett som det er dukker det opp turister eller nordmenn som har fått øye på det noe uvanlige bygget og ønsker å se seg rundt. Munken pleier å ønske dem hjertelig velkommen og viser dem gjerne rundt. Nesten hver uke kommer det skoleklasser og barne­hager innom for å lære om buddhismen.

Også medlemmene i foreningen kan få komme og gå når de vil. Så lenge munken er hjemme, er tempelet åpent.

Tempelet skal være et sted hvor man kan komme å få hjelp og støtte, finne hyggelig fellesskap, trygghet og få åndelig veiledning.

Thich Vien Tinh, munk

Kulturstudie

Ding. Bop. Bop. Lille Liam har funnet instrumentene som blir brukt under seremoniene, og drar dem ut av skapet i alteret uten at noen forsøker å stoppe ham. Han vet godt hva de skal brukes til, og gjør så godt han kan i forsøket på å etterligne det han har sett de voksne har gjort.

– Jeg synes det er veldig viktig at vi har et tempel, ikke bare for det åndelige, men også for at barna skal få lære om buddhistisk og vietnamesisk kultur, sier Diep Nguyen, moren til Liam og hans to eldre søsken.

Hun kom til Norge som 15-åring, og jobber som sosionom i Fredrikstad. Hun forteller at de eldre barna hennes kommer til tempelet for å lære vietnamesisk sang og dans, og opptrer ofte på feiringer og andre tilstelninger i tempelet.

Buddhismen og den vietnamesiske kulturen er tett sammenvevd, og medlemmene i foreningen har stort sett vietnamesisk bakgrunn. Derfor markeres også vietnamesiske høytider og feiringer i tillegg til de buddhistiske.

Nguyen prøver så mye som mulig å praktisere buddhismen i hverdagen, og er opptatt av at barna skal kjenne til både religionen og vietnamesisk kultur.

– Barna her snakker jo mye norsk sammen, men ved å få være med på ting i tempelet, ­lærer de også mer og mer vietnamesisk. Og det synes jeg er viktig. De må kjenne til den kulturen de kommer fra.

Offergavene

– Dere vil vel ha litt kake?

Munken bryter inn og peker mot offergavene på alteret foran i salen. Små vietnamesiske kaker, boller med ris, søte bønner og frukt ble satt ut før seremonien begynte. Nå samles de sammen igjen og fraktes til spisesalen.

– Buddha sa at vi mennesker er egoistiske. Vi må også gi noe, ikke bare ta. Dette er våre offer­gaver – som vi spiser etterpå, sier han og ler høyt.

Vietnamesiske munker er opptatt av å hjelpe andre samtidig som de praktiserer buddhismen. Normalt spiser ikke Tinh etter klokken 12, men i sosialt samvær gjør han unntak. Han vil ikke late som han er bedre enn noen andre.

I spisesalen går samtalene på vietnamesisk. Stemningen er god, og rett som det er runger latteren i det lille rommet. Munken dypper en vårrull i soyasausen og skyver en tallerken med grønne bønnekaker mot oss.

Munken smiler bredt, omtrent hele tiden. Han ønsker av hele sitt hjerte at tempelet skal være et sted hvor man kan komme å få hjelp og støtte, finne et hyggelig fellesskap, trygghet og få åndelig veiledning.

Samtalen med Tinh blir stadig avbrutt av folk som vil si takk for nå, ønske god sommer eller spørre om noe. Alle hilser med å samle hendene foran brystet og å bøye hodet i respekt. Også munken. – Det er slik vi ville hilst på Buddha. Det kan være en Buddha inni hvem som helst, derfor hilser vi slik til alle.

I det høye gresset utenfor tempelets port står munkens traktor parkert. Den bruker han til å måke snø med. Og i fjellsiden til venstre for tempelet har de bygget et alter med lange trapper opp. Der står en av mange statuer og ser ut over industriområdet og bilveien som går forbi – for å beskytte alt levende og som et trekkplaster for flere nysgjerrige sjeler.

Det religiøse Norge

I flere reportasjer denne sommeren vil Vårt Land vise fram det mangfoldige religiøse Norge.

Vi har besøkt flere institusjoner og spurt:

Hva er deres særpreg og hvordan preger de samfunnet rundt seg?

Forrige uke: Familiekirka i Bodø - familier blåste nytt liv i bedehus

4. juli: Alnor Senter i Tromsø - verdens nordligste moske

27. juni: Norsk Luthersk Misjonssamband - slik klarer de å være blant nord-Europas største misjonsorganisasjoner

– Å? Bor det en munk der?

– Tempelet setter jo sitt preg på Kambo, så det hadde vært artig å bli kjent med dem, sier styreleder i Kambo Velforening Arno Rasmussen.

Lite kontakt

Han forteller at velforeningen har hatt lite kontakt med buddhistene, men håper­ å få dem med på den årlige­ Kambodagen i september. En dag med aktiviteter for barn og voksne­, og muligheten til å ha stands for foreninger og bedrifter i området.

– Det er nok mange som er interesserte­ og lurer på hvem de er.

Siden den vietnamesiske buddhistforeningen kjøpte det gamle industribygget for 11 år siden­, har bygget blitt stadig mer vietnamesisk i stilen.

– Men de er ikke så synlige ellers. De er stille og beskjedne som vietnamesere flest. Men alltid veldig hyggelige og høflige, sier Rasmussen.

Fredfulle

Rasmussens forgjenger i Velforeningen, Morten Torp, sier at det aldri har vært noe tull med buddhistene.

– De er veldig fredfulle. Jeg ser jo at det er masse folk der når de har tilstelninger, men vi har aldri fått noen negative reaksjoner.

Han legger til at de vietnameserne som bor på Kambo er godt integrert i nærområdet.

– Tempelet har også invitert skolen på besøk. Det synes jeg er en fin gest, og det avmystifiserer jo det hele, sier Torp som ikke har vært inne selv.

– Og nå sier kona mi at det bor en munk der også.

– Ja, det stemmer.

– Ja, der kan du se – det var jeg ikke klar over.