Filosofisk selvhjelp mot 
ensomhet

Er dagens mennesker mer ensomme enn før? Ikke ifølge Lars Fr. H. Svendsen, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Nå er han aktuell med boken «Ensomhetens filosofi».

Antallet som føler seg ensomme holder seg forholdsvis stabilt, og den store økning i antall aleneboende ser ikke ut til å påvirke tallene i negativ retning. Men den smertefulle ensomheten er der, for noen av oss flyktig, for andre mer varig.

– De fleste har kjent på ensomhetsfølelsen en eller flere ganger i livet, enten alene eller sammen med andre. Du skriver at ensomhet er et subjektivt fenomen. Ensomhet kommer altså i mange forkledninger, Lars Svendsen?

– Ensomhet er et subjektivt fenomen i den forstand at det er en følelsesmessig komponent som gjør ensomhet til ensomhet, til noe annet enn for eksempel det å være alene. Den kan beskrives med ordene ubehag eller smerte. Interessant nok følger denne «sosiale smerten» ved ensomhet de samme nevrale baner som de fysiske. Vi snakker altså om en reell smertefølelse.

– Ensomhet kan også beskrives som en slags sosial abstinens som oppstår når vårt grunnleggende behov for tilknytning til andre ikke blir tilfredsstilt. Dette kan ha mange ulike årsaker.

– De ensomme er mer kritiske, både til seg selv og andre.

Tre kategorier

Å være alene, og det å være ensom, er to forskjellige ting, de er både logisk og empirisk helt uavhengig av hverandre, understreker Svendsen. Noen tilbringer mye tid alene uten å kjenne seg nevneverdig ensomme, mens andre kjenner seg ensomme på tross av at de har en kjærlig familie og gode venner.

Ifølge Svendsen kan vi snakke om tre kategorier ensomhet: den episodiske – opplevd ensomhet som både oppstår og forsvinner fort, som en naturlig del av menneskets omskiftelige følelsesliv. Den situasjonsbestemte – kjennetegnet ved konkrete endringer i livssituasjon som dødsfall, skilsmisse eller barn som flytter hjemmefra. Felles for disse er at man kan peke på et klart ytre årsaksforhold til ensomheten, ifølge Svendsen.

Den verste form for ensomhet er imidlertid den kroniske, en vedvarende ensomhetstilstand som mangler en klart definert ytre årsak.

– Finnes det noen felles kjennetegn på denne bredt sammensatte gruppen av mennesker som opplever høy grad av ensomhet?

– Vi kan peke på noen egenskaper som er overrepresentert i gruppen, men det er viktig å huske at det selvsagt finnes store variasjoner på individnivå.

LES OGSÅ: Ensomhetsfølelsen er kanskje det dypeste fellesskapet vi har, tror forfatter Peter Høeg.

Men enkelte ting går igjen, blant annet en slags sosial perfeksjonisme, ifølge filosofen.

– De ensomme er mer kritiske, både til seg selv og andre. De finner mindre tilfredsstillelse i sosiale situasjoner som i utgangspunktet burde være positive. Lista for hva som er en «god» sosial situasjon legges veldig høyt.

Ensomme kan også oppleve andre som mer truende, og i parforhold setter de mindre lit til positive kommentarer og komplimenter fra partneren. Mye av dette kan ifølge Svendsen forklares med en manglende tillit til medmennesker.

– Du hevder at det er en vesentlig sammenheng mellom tillit og ensomhet, og at kulturer med høy «tillitsfaktor» kjennetegnes av mindre opplevd ensomhet. Kan du utdype dette?

– Dette er et viktig poeng, som kan observeres både på individuelt og nasjonalt nivå. Enkeltindivider som opplever høyt nivå av ensomhet har ofte lavere «generalisert tillit», altså troen på at andre mennesker stort sett er til å stole på. Vi ser det også på nasjonalt nivå. I land der den generaliserte tilliten er lav, er ensomhetsnivåene ofte høye. I land hvor tilliten er høy, er ensomhetsnivåene lave.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Årsaker og ansvar

Svendsen sier at ensomme i sosiale situasjoner kan oppleves som mer selvopptatte og mindre empatiske, og samtidig veldig opptatt av å få bekreftelse fra «den andre». Dette vanskeliggjør en skikkelig tilknytning.

– Kritiske røster har anklaget deg for å klandre offeret når du påpeker dette?

– Jeg snakker om årsaker, ikke skyld. Det kan være mange grunner til at en person utviser lav tillit til omgivelsene. Jeg snakker derimot om ansvar. Det er ikke nødvendigvis din egen skyld hvis du synes det er vanskelig å knytte deg til andre, å stole på andre. Men du har et ansvar for egne følelser, for å jobbe med dem. Ingen andre kan løse ensomhetsproblemet ditt.

Dette kan oppleves som urettferdig, fremhever Svendsen, fordi ensomhetsfølelsen ofte forklares med en ytre årsak.

– Man kan mene at det er omgivelsene som kommer til kort, som ikke gir deg det du trenger. Ensomhetsfølelsen er derfor ikke alltid til å stole på. Den kan gi et feilaktig bilde av hvorfor du er ensom. Det kan også være at du har en sosial sultfølelse som har «løpt løpsk», som må jobbes med, hevder han.

– Alle oppfatningene jeg gikk til verks med viste seg i grunn å være riv ruskende gale!

Filosofen påpeker at det er fremdeles et lite mindretall som opplever tilværelsen på denne måten, og at ensomhetstallene holder seg stabile. Samtidig har folk i dag større grad av nære fortrolige enn før. Den såkalte «ensomhetsepidemien» kan med andre ord avlyses.

– Selv var jeg sikker på at den store veksten i antall «single» husholdninger i Norge skulle resultere i langt høyere ensomhetstall. Dette fordi gamle studier viste at folk som bor alene rapporterte høyere grad av ensomhet. I dag viser dette seg ikke å stemme.

Aleneboende tilbringer mer tid med venner og velger i større grad sine sosiale relasjoner, forklarer han. Siden dette levesettet er selvvalgt, ser det ikke ut til å generere særlig grad av ensomhet eller sosialt underskudd.

– Alle oppfatningene jeg gikk til verks med viste seg i grunn å være riv ruskende gale!

LES OGSÅ: – Vi ser ikke enkeltmennesker, bare statistikk

Sosialt aktive ensomme

– Mange roper varsko om at sosiale medier gjør at vi i større grad isolerer oss, at vi sitter hjemme foran skjermen istedet for å gå ut?

– Dette er en gjengs oppfatning. Men at sosiale medier fortrenger andre former for sosialt liv ser ikke ut til å stemme med empirien. De som er aktive i sosiale medier er også veldig sosialt aktive, og har flere ansikt-til-ansikt møter enn folk som er mindre aktive. Det kan allikevel være en viss sammenheng, folk som er svært aktive brukere av sosiale medier rapporterer noe høyere ensomhet enn andre.

Svendsen sier også at «det er mer naturlig å tolke det dit hen at ensomme er mer aktive i sosiale medier fordi de har store sosiale behov, ikke at sosiale medier skaper ensomhet».

– Ingen kan fullt og helt «forstå» en annen, og til syvende og sist er vi alle alene med våre tanker og følelser. Er vi blitt for dårlige på å være alene, på å «utholde» ensomheten, som du skriver, og hva med den gode ensomheten?

– Det er viktig å være oppmerksom på den gode ensomheten. Tematikken uttrykker jo en dobbelthet i mennesket, Kant snakker om en «usosial sosialitet», at vi har en dragning mot fellesskapet, parallelt med et behov for å trekke oss ut og være overlatt til oss selv.

– Det er skambelagt å innrømme at man er ensom.

Smarttelefonens inntog i våre liv gjør at alle går rundt med det sosiale rommet på innerlomma hele tiden, påpeker han. Der det tidligere oppsto små «luker» av tid som skapte refleksjonsrom – å vente på et tog, stå i kø – kan vi i dag med telefonen umiddelbart være «på», i stedet for å omfavne denne muligheten. Evnen til å håndtere det å være overlatt til seg selv blir en utfordring.

– Den vonde ensomheten forteller oss at ingen er selvtilstrekkelige. Samtidig må vi forsøke å skape en viss evne til selvtilstrekkelighet i våre liv, andre vil ikke alltid kunne være der for deg. Evnen til å hvile på deg selv blir desto viktigere.

– Hva betyr dette i praksis?

– Det betyr å utvikle en type emosjonell selvtilstrekkelighet, en emosjonell myndighet. Det handler om en slags fordobling av selvet, hvor du kan være sammen med deg selv. Husk: de som er ensomme er ikke nødvendigvis mer alene enn ikke-ensomme.

LES OGSÅ: Ensomhet er skolens største problem

Skambelagt

– Er ensomhet et tabu som er i ferd med å bli mer akseptert å snakke om? Selv rikskjendiser som Harald Eia står jo frem og proklamerer sin ensomhet.

– Det er skambelagt å innrømme at man er ensom, at man mislykkes med tilknytning. Det er en sosial smerte som blir ekstra sterk når den kommer til syne. Under mine foredrag om ensomhet har jeg flere ganger sett ut i rommet og bedt alle ensomme om å rekke opp en hånd. Ikke overraskende er det få hender som går i været. Det er jo helt forståelig. Ensomheten blir verre når den blir sosialt synlig. Men de siste årene er det flere som har «kommet ut av skapet», ensomheten er nok mindre tabubelagt, men fremdeles er det knyttet veldig mye skam rundt den.

Forfatteren håper at «Ensomhetens filosofi» kan være et hjelpemiddel for andre til å reflektere rundt egen ensomhet. Innholdet er ikke filosofisk «ferdigtygd», forsikrer han, men stiller opp noen rammer og peker på fallgruver langs veien.

– Du har med andre ord skrevet en filosofisk selvhjelpsbok?

– Litt motvillig må jeg nok svare ja, selv om jeg for lenge siden lovte meg selv å aldri gjøre dette. Men jeg forsøker å være konkret, og snakke om «ditt ansvar, din ensomhet!» Det handler ikke om å fordele skyld, men hva du selv kan gjøre for å komme deg ut av ensomheten, avslutter Svendsen.

LES OGSÅ: Ingen tenker vel på svakhet når de ser Marit Bjørgen