Filosofiprofessor: – Hvis løpet er kjørt for nestekjærlighet, da er løpet kjørt for hele kloden
LITTERATURHUSET: Kristne, agnostikere og ateister med ulik fagbakgrunn diskuterer om løpet er kjørt for kristendommen, eller om religionen fortsatt har en plass på veien.

– Jeg forstår egentlig ikke spørsmålet. Er løpet kjørt for kristendommen? Jesus lever jo, sier Ann Jeanette Søndbø Ekberg fra Areopagos, til humring fra salen på Litteraturhuset i Oslo.
Denne tirsdagen har publikum samlet seg for å søke svar på et utfordrende spørsmål: «Er løpet kjørt for kristendommen?». Tidsskriftet Samtiden har invitert ivrige debattanter for å svare og reflektere etter beste evne, i fire økter.
I dagens tredje økt er det Einar Duenger Bøhn, Elisabeth Thorsen, Andreas Ribe-Nyhus, Ann Jeanette Søndbø Ekberg og Bjørn Grinde som deler og diskuterer.
– Hvis løpet er kjørt for budskapet i kristen tro, som nestekjærlighet, da er løpet kjørt for hele kloden, sier Einar Duenger Bøhn.
Han jobber som professor i filosofi ved Universitetet i Agder, og betegner seg selv som ‘håpefull ateist’.

– Vi må våge tomheten
– Hva mener vi med ‘kristendom’? Hvis vi mener den moraliserende, klamme overformynderhånda som jeg vokste opp med på bygda - ja, da tror jeg løpet er kjørt, sier filosofiprofessoren.
Elisabeth Thorsen er forfatter og prest. Hun mener vi må våge tomheten for at kristen tro skal overleve.
– Jeg tror det er viktig å kunne dekonstruere det vi tror på, så vi kan være oppriktige og ærlige. Da kan vi møte tomhet, men jeg tror det er viktig for mennesker å komme inn i denne tomheten. Det er når vi er der at Gud kan fylle på.
– Vi kan ikke dekonstruere i alle evighet, for da har vi ingenting å gi videre. Den som gjennomskuer alt ser til slutt ingenting, mener Ann Jeanette Søndbø Ekberg, som er religionsviter og katolikk.
Ekberg jobber i Areopagos, en kristen organisasjon som driver med religions- og livssynsdialog.
– Tradisjonsbegrepet, traditio, har vært viktig i kristendommen i 2000 år. Det innebærer en prosess, alt er ikke statisk og låst.
Samfunnet er likevel i endring, peker Ekberg på.
– Det er godt mulig at det er kjørt for folkekirken som premissleverandør av kultur og politikk, og som noen som skal sitte og bestemme. Men for kristendommen er ikke løpet kjørt.

Finner inspirasjon i Bibelens lignelser
Duenger Bøhn mener kristendom må finne en balansegang mellom å beholde og fornye.
– Faren er at dersom man tilpasser seg samfunnet for fort så kan budskapet miste mye av sitt innhold og trygghet. Men den andre retningen er at det blir for konservativt og fastgrodd.
– Det samme gjelder Bibelen. Faren ligger her i å ta den altfor bokstavelig, eller å ikke ta den seriøst i det hele tatt.
Han mener noe av løsningen finnes i bibeltekstene selv:
– Lignelser har jeg tenkt mye på. Der ligger redningen. Lignelsens kraft er at den gir deg ikke svaret, men den leder deg bort til vannet. Vi må kunne undre oss over lignelser og snakke åpent om hva de betyr.
For Elisabeth Thorsen er kristendom i seg selv en lignelse som kan tolkes.
– En professor i Det nye testamente fortalte meg at i antikken ble en lignelse sett på som god hvis den hadde mange tolkningsmuligheter, fordi det de ønsket var samtalene som kunne oppstå, sier hun.

– Man må vise sårbarhet
Forfatteren og presten mener kristendommen setter ord på en dyp visdom og erkjennelse ved livet som menneske:
– Kristendommens budskap er så enkelt at man kan holde frem et hvetekorn og si “dette må dø for at det skal bli til liv”. Det er det bærende, og det er det vi lener oss på når vi skal dø selv. Det er så ordløst vårt håp er.
Kristendommens budskap er så enkelt at man kan holde frem et hvetekorn og si “dette må dø for at det skal bli til liv”
Elisabeth Thorsen
– Hvordan kan kirka formidle dette budskapet på en god måte som når ut?
– Vi må våge å være eksistensielle. Det er altfor mange lunkne måter å snakke om dette på. Man må investere sin personlige fortelling. Når vi ikke vil vise oss svake og sårbare så tror jeg heller ikke at vi formidler budskapet på den beste måten.
For lykkeforsker og biolog Bjørn Grinde er det religiøse noe som finnes i menneskesjelen, selv om han mener det ikke alltid utvikles til tro.
– Man kan godt være ateist, sånn som meg.
– Skal troen være en kraft i samfunnet og noe som bidrar, så bør det være noe som ikke er helt dekonstruert, men noe som fortsatt har en kjerne i seg, fortsetter han.
Grinde legger til at han gjerne skulle fått til å tro.
– Har du forsøkt?
– Ja, egentlig.. ja. Jeg har forsøkt mye forskjellig i livet, men ikke alt lar seg gjøre.
