Fem store byer har fått nye kirkeverger – nesten alle var unntatt offentlighet

Mange vil kalle en kirkeverge i en større norsk by for en toppleder.

Det siste drøye halvåret har de kirkelige fellesrådene i Oslo, Bergen, Kristiansand, Tromsø og Fredrikstad ansatt nye personer til å lede de mange yrkesgruppene som er ansatt i sitt kirkelige fellesråd.

Felles for flere av de nye kirkevergene er imidlertid at navnene deres aldri har vært å se på de offentlige søkerlistene.

Dette er de nyansatte

• BERGEN: Ti personer søkte stillingen som kirkeverge. To var unntatt offentlighet på søkerlisten. Mette Svanes, som ble ansatt, var en av disse to.
• OSLO: En komplisert prosess gikk til slutt to runder. I den første trakk den eneste innstilte kandidaten seg. Vedkommendes navn sto ikke på den første offentlige søkerlisten. I den andre runden var omtrent halvparten av søkerne unntatt offentlighet. Navnet til Kjetil Haga, som ble ansatt, sto ikke på lista.
• KRISTIANSAND: To av seks søkere var unntatt offentlighet. Navnet til den som ble ansatt, Andreas Andersen, sto ikke på den offentlige søkerlisten.
• TROMSØ: To av åtte søkere var unntatt offentlighet. Navnet til den som ble ansatt, Oddgeir Albertsen, sto ikke på listen.
• FREDRIKSTAD: En av ni søkere var unntatt offentlighet. Asbjørn Paulsen, som fikk jobben, sto på listen.

Vårt Land er ikke kjent med hvorvidt de nyansatte kirkevergene sto på lista som «unntatt offentlighet» eller har kommet inn i prosessen etter at listen ble offentliggjort.

Skal sikre saklighet

Prinsippet om offentlige søkerlister kommer fra Offentleglova, som organer i stat og kommune er underlagt. Selv om staten og kirken ble skilt i 2017, og kirkeloven nå er opphevet, har Kirkemøtet likevel bestemt at Den norske kirkes lovbestemte organer skal følge Offentleglova og Forvaltningsloven.

– Offentlige søkerlister et tema det har vært diskusjon om i veldig mange år, sier professor emeritus Jan Fridthjof Bernt.

To hovedargumenter står opp mot hverandre, forklarer jusseksperten, som tidligere jobbet på Universitetet i Bergen.

Det ene handler om at det er av offentlig interesse å se hvem som har søkt en stilling. Det skal sikre at tilsettingsprosesser skjer på en ryddig måte, og at den som blir tilsatt saklig sett er den best kvalifiserte.

– Så brytes dette store prinsippet mot det andre opplever som praktisk nødvendighet, fortsetter Bernt.

– Det er en frykt for at enkelte søkere ønsker at det ikke skal bli kjent at vedkommende vil over i en annen stilling, og derfor vil unnlate å søke på tilsetting i det offentlige. Dette kan, fremholdes det, være noen av de mest interessante og best kvalifiserte kandidatene, forklarer professor emeritus Bernt.

Et dilemma oppstår

Når en søknadsfrist går ut, er en virksomhet som går inn under Offentleglova forpliktet til å lage en søkerliste. Den vil være et offentlig dokument som allmennheten har rett til innsyn i.

Men: Søkeren kan be om at hans eller hennes navn blir strøket fra den offentlige versjonen av lista.

– Dem som tilsetter må da vurdere om det er tilstrekkelig grunn til å imøtekomme dette ønsket. Ved den vurderingen er det særlig viktig om det er knyttet betydelig offentlig interesse til stillingen, fortsetter Bernt.

– I så fall må det være spesielt tungtveiende grunner for å gjøre unntak fra innsynsretten. Problemet for dem som tilsetter er at om man avslår et slikt ønske, risikerer man at den som ber om dette trekker søknaden og ber om å bli strøket fra søkerlisten.

Spørsmålet blir da: Skal man ta sjansen på å gi avslag når man risikerer å miste den best kvalifiserte?

– I en slik situasjon ser vi at tilsettingsorganet ofte velger «det tryggeste» – å stryke vedkommende fra den offentlige søkerlisten, sier Bernt.

Ingen «hysj, hysj»

Det er folkevalgte fellesråd som tilsetter kirkeverger i sine lokalmiljøer, forteller Svein Inge Thorstvedt, leder av Nettverk for kirkelige fellesråd. Alle fellesråd er forpliktet på et tilsettingsreglement, som sier hvilke spilleregler som gjelder ved ansettelser.

– Jeg tror ikke noen fellesråd ønsker en offentlig liste full av søkere som har fått innvilget unntak for offentlighet. Så langt jeg kjenner til, er det ikke noe ønske fra tilsettingsorganet om at det skal være «hysj, hysj» i slike prosesser, forteller Thorstvedt.

Han understreker at det er søkeren selv som har rett til å be om et slikt unntak.

– En viktig del av tilsettingsprosessen handler om habilitet. Regelverket rundt dette er viktig for å hindre nepotisme. Det håndheves godt.

I tilfellene hvor søkeren får forståelse for ønsket om å ikke stå på den offentlige søkerlisten handler det ofte om vedkommendes arbeidssituasjon, forklarer Thorstvedt.

– Vedkommende kan være i en type stilling hvor relasjoner i den nåværende jobben kan bli ødelagt dersom det blir kjent at de søker andre steder.

– Det vil kanskje særlig gjelde lederstillingene i de store fellesrådene. Til toppjobber generelt er man ute etter å finne den beste, og noen av disse vil kunne ha det utgangspunktet. Da er det dumt hvis folk i slike situasjoner ikke vil kunne melde sin interesse for en jobb som kirkeverge, sier nettverkslederen.

– Kravene bør være høye

Jan Fridthjof Bernt erkjenner at kirkevergestillingens område, og offentlige betydning, ikke er det han behersker best. Men etter å ha fått forklart kirkelederens ansvar, kan han si følgende:

– Dette synes å være stillinger som det vil kunne være stor offentlig interesse rundt. En kirkeverge vil måtte være med på å treffe vanskelige avgjørelser som påvirker livet i menighetene.

– Kravene til begrunnelsen for å slippe offentlighet må derfor være ganske høye. Dette må vurderes konkret for hver enkelt stilling og søker. Men i denne sammenheng vil det nok ikke sjelden være grunn til å reise spørsmål om grunnene til å bli unntatt offentlighet.

– Kan uthule formålet

Dette er en kjent problemstilling for arbeidsgiverorganisasjonen KA, som norske fellesråd kan søke råd fra i faglige spørsmål. Deres overordnede mål, som de gir til medlemmer som spør, er: ansett den beste kandidaten.

– Noen ganger kan dette bety at man må innvilge søknad om unntak fra å stå på offentlig søkerliste. Unntaksbestemmelsen må derfor kunne benyttes – samtidig som virksomhetene må ta en grundig vurdering før eventuelt unntak innvilges, sier avdelingsdirektør Ingrid B. Tenfjord i KA.

Hun registrerer at debatten om offentlige søkerlister er godt kjent også utenfor kirkelig sektor, og understreker at hver virksomhet må gjøre individuelle vurderinger i tråd med loven.

– Imidlertid er det slik at dersom unntakene blir for mange og omfattende, uthuler det formålet med bestemmelsene om offentlighet. Samtidig som Offentleglova sier at det ved vurdering av unntak skal legges vekt på om stillingen har særlig offentlig interesse, og dette ofte vil gjelde lederstillingene, er det også lederstillingene flest ber om unntak for. Det er en utfordring, erkjenner Tenfjord.

Nå er det altså kirkeordningen i Den norske kirke (DNK), ikke kirkeloven, som bestemmer at DNK skal følge offentlighetsloven og forvaltningsloven.

– Vedtaket i Kirkemøtet korresponderer godt med overordnede mål om åpenhet og demokrati, som også vi stiller oss bak, og vil hjelpe medlemmene våre til å jobbe for, sier avdelingsdirektøren.

Ruth Einervoll Nilsen

Ruth Einervoll Nilsen er journalist i religionsavdelingen i Vårt Land.