Det er politikernes ansvar å verne om - og stille krav til - religionsutøvelse

Jonas Gahr Støre

Partileder i Arbeiderpartiet

La meg starte med en bekjennelse. Om tro og om politikk: Jeg har en tro, men jeg er også sterk i troen på at politikk og tro skal holdes godt separert. Det vil si; vi lever med både tvil og tro, og hva slags tvil og hva slags tro vi har, former hva vi mener og handler, også politisk.

Likevel må menneskene ta det fulle ansvaret for politikken. Tony Blair ble en gang spurt om troen hans var å finne i politikken; «I don't do God», svarte han. Et godt svar. Vi kan verken skylde på en gud eller ta troen til inntekt for politikken. Min erfaring, det jeg har sett på reiser til mange land, og det jeg har lest, forteller meg at det gjerne går galt i samfunn der religiøse tekster gjøres gjeldende som politiske vedtak.

Kristen arv i bevegelse

Denne erkjennelsen ligger til grunn for Arbeiderpartiets religionspolitikk, sammen med to andre grunnleggende erkjennelser: Arbeiderpartiets mål med politikken er å gi mennesker frihet, og en frihet er ikke reell om den ikke inkluderer friheten til å tro. Derfor må politikken ikke bare tillate tro, men aktivt legge til rette for muligheten til å tro, til å utøve sin tro og til å gjøre det uten frykt for trakassering og forfølgelse. Og: Norge har en kristenhumanistisk arv. Den skal vi ta vare på, og den gir oss verdier å styre etter. Men vi skal være på vakt når noen omtaler norske verdier som noe statisk, som Norge på 50- eller 60-tallet. Tenk på rundt år 1000, det som da kom, truet til de grader det som da var norsk. I valget med å lengte tilbake til en idealisert fortid og å forbli åpne og inkluderende, må vi velge det siste, og erkjenne at arven utvikles og får betydning i et samfunn i bevegelse.

LES OGSÅ: Støre til frontalangrep på Ropstad: – Plasserer KrF i et gammelkonservativt landskap

Strever med å leve godt mangfold

For den praktiske politikken får disse erkjennelsene tre konsekvenser: Vi må ha et lovverk som verner om trosfriheten, vi må gi økonomisk støtte som sikrer en levende folkekirke og et mangfold av ulike trossamfunn, og vi må skape et samfunn der toleranse og respekt for ulikhet gir folk trygghet til å praktisere sin tro, men uten at toleransen glir over i blindhet for at religion kan brukes til å krenke andres frihet.

For å begynne med det siste: Vi er ganske gode på likhet i vårt land. Vi strever mer med å leve godt med mangfold. Skuddene mot synagogen i Oslo i 2006, terroren i regjeringskvartalet og på Utøya i 2011, og angrepet på Al-Noor-moskeen i Bærum tidligere i år ble begått av enkeltmennesker som alene har ansvaret for handlingene sine. Likevel er de (ekstreme) utslag av strømninger mange troende merker på kroppen i hverdagen: Alt fra økt skepsis til det religiøse til uttalt antisemittisme, muslimhat og hets. Når jeg besøker troende i norske moskeer, forteller de om frykt for terrorangrep og om en opplevelse av at de i større grad enn tidligere defineres av andre på grunnlag av sin tro. Slik skapes et samfunn med motsetninger og polarisering.

Politikken har et stort ansvar for å motvirke dette. Vi kan lage forpliktende handlingsplaner. Sette politiet i stand til å drive forebyggende. Satse på holdningsarbeid og dialog – som i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Og ikke minst kan vi ta et ansvar for hvordan vi selv bruker språket til å definere ulike grupper i Norge, og velge et språk som samler, ikke et språk som splitter.

Strengere krav til trossamfunnene

Det kan vi gjøre uten å lukke øynene for at noen – også her i Norge – bruker religion til å innskrenke andres frihet. Arbeiderpartiet mener vi skal stille strengere krav til trossamfunnene som mottar statsstøtte. Det er en menneskerett å tro, men ikke en menneskerett å få statsstøtte. Vi skal ikke blande oss inn i forkynnelse eller indre ritualer, men vi kan utarbeide klare forventninger til åpenhet, demokratiske valg, likestilling og likeverd gjennom en samfunnskontrakt med trossamfunn som ønsker statsstøtte. I flere trossamfunn tar enkeltmedlemmer kontakt med oss politikere fordi de opplever at deres måte å tro på, deres liv eller deres seksualitet ikke anerkjennes. Disse tilbakemeldingene er signaler som må tas på det største alvor, og vi vil forbeholde oss retten til å kutte i den økonomiske støtten dersom et trossamfunn forfølger, truer eller krenker medlemmer. Og i forlengelsen av dette: Vi vil sette foten ned for at trossamfunn skal kunne drive med såkalt konverteringsterapi, der de hevder å kunne omvende homofile til å bli heterofile. Religionsfriheten kan ikke inkludere retten til å drive med farlig virksomhet overfor unge og sårbare homofile og lesbiske.

LES OGSÅ: Ap vil ferne statsstøtten, mener Jehovas vitner bryter menneskerettighetene

Bevare den viktige Sjømannskirken

Klare forventninger og krav gir et mer forutsigbart system, der tros- og livssynssamfunn skal ha trygge rammer. De gir retning i manges liv, de gir styrke til enkeltmennesker, men også til fellesskapene, de små og de store.

Et ekstra ansvar har vi for mennesker som ikke kan delta i samfunnet på lik linje med andre, for eksempel alvorlig syke på sykehus og innsatte i fengsler, som har den samme retten som oss andre til å kunne utøve sin tro. Jeg har møtt innsatte som forteller om hvor mye det betyr at de får prate med en prest. Jeg har også møtt nordmenn i utlandet som understreker betydningen av Sjømannskirken, enten de har havnet i vanskelige situasjoner eller bare kjent på behovet for tilhørighet. For Arbeiderpartiet er det et mål å bevare Sjømannskirken som et viktig kirkelig, kulturelt og sosialt møtested.

PODKAST: Hør Jonas Gahr Støre snakke om synd, tro og KrF i «Nyhus & Dokka»

Levende folkekirke som stryker fellesskapet

Sentralt for oss i den religionspolitiske debatten framover blir det også å ta vare på en levende folkekirke. Selv om Den Norske Kirke er fristilt og står på mer like fot med andre tros- og livssynssamfunn, slår Grunnloven fast at den «forblir Norges folkekirke». Vi skal ikke se oss så blinde på likebehandling at vi svekker denne posisjonen. Arbeiderpartiet vil finne fram til prinsipper og en finansieringsordning som bevarer en levende folkekirke som fortsatt skal være tilstede og styrke fellesskapet i lokalsamfunnet.

Nettopp fordi tro er en så viktig del av menneskers liv, mener vi det også er viktig for staten. Ikke for å legge føringer på tro og livssyn, men for å bidra til å styrke rammene rundt tro, fellesskap og tilhørighet.

LES DE ANDRE PARTILEDERNES INNLEGG OM DERES RELIGIONSPOLITIKK: