Vismennene

I Vårt Land 4. desember skriver Håvard Nyhus i et engasjert innlegg at det ikke akkurat kryr av åndelige vismenn og -kvinner i Norge. Bedre står det til i vårt naboland, med navn som Martin Lönnebo, Wilfrid Stinissen, Ylva Eggehorn og Ann Helen Heberlein.

Ikke et ondt ord om det som helt riktig er en ­imponerende rekke svenske forfattere. Og det er sant at Norge kunne ha vært rikere på perspektivrik og dypsindig åndsdebatt som samtidig når ut til et større publikum.

LES MER: «En av vårt tids viktigste trosformidlere har lagt ned pennen for godt»

Jeg protesterer

Men når Nyhus velger Per Arne Dahl, uten videre argumentasjon, som ett av sine eksempler på norske forfattere i en annen og visstnok lavere divisjon, er det grunn til å protestere.

Det er lett – jeg vil påstå direkte lettvint – å klassifisere en Per Arne Dahl, i likhet med nylig avdøde Karsten Isachsen, som litt for populære. Etter min mening har de gjort noe uhyre viktig.

LES MER: – Isachsen fornyet hele det kristne språket, sier Bjørn Eidsvåg

Alvor i hverdagen

Med hverdagens hendelser som utgangspunkt har de klart å reflektere rundt liv, død, Gud og livsmening på en måte som oppleves relevant og direkte. I en verden med kjappe budskap på raske plattformer har forfattere som Dahl og Isachsen funnet et språk og perspektiver som makter å røre mennesker.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

De representerer en kunst vi trenger mer av: den som møter hverdagslivets erfaringer med alvor, og som relaterer dem til en bibelsk horisont.

Det blir for enkelt å dele verden inn i det lette og det tunge, det hverdagslige og det dype – og se ned på det første. Det vi trenger, er mer livsvisdom inn i hverdagen. Vi trenger en sann åndelighet som makter å bruke hverdagens språk.

Derfor savner vi Karsten Isachsen. Og derfor håper jeg biskop Per Arne fortsetter å skrive i mange år til.

Henrik Syse er filosof og forsker i PRIO.