Vismennene
Hva skal til for å være en vismann? Eller viskvinne?

I Vårt Land 4. desember skriver Håvard Nyhus i et engasjert innlegg at det ikke akkurat kryr av åndelige vismenn og -kvinner i Norge. Bedre står det til i vårt naboland, med navn som Martin Lönnebo, Wilfrid Stinissen, Ylva Eggehorn og Ann Helen Heberlein.
Ikke et ondt ord om det som helt riktig er en imponerende rekke svenske forfattere. Og det er sant at Norge kunne ha vært rikere på perspektivrik og dypsindig åndsdebatt som samtidig når ut til et større publikum.
LES MER: «En av vårt tids viktigste trosformidlere har lagt ned pennen for godt»
Jeg protesterer
Men når Nyhus velger Per Arne Dahl, uten videre argumentasjon, som ett av sine eksempler på norske forfattere i en annen og visstnok lavere divisjon, er det grunn til å protestere.
Det er lett – jeg vil påstå direkte lettvint – å klassifisere en Per Arne Dahl, i likhet med nylig avdøde Karsten Isachsen, som litt for populære. Etter min mening har de gjort noe uhyre viktig.
LES MER: – Isachsen fornyet hele det kristne språket, sier Bjørn Eidsvåg
Alvor i hverdagen
Med hverdagens hendelser som utgangspunkt har de klart å reflektere rundt liv, død, Gud og livsmening på en måte som oppleves relevant og direkte. I en verden med kjappe budskap på raske plattformer har forfattere som Dahl og Isachsen funnet et språk og perspektiver som makter å røre mennesker.
Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!
De representerer en kunst vi trenger mer av: den som møter hverdagslivets erfaringer med alvor, og som relaterer dem til en bibelsk horisont.
Det blir for enkelt å dele verden inn i det lette og det tunge, det hverdagslige og det dype – og se ned på det første. Det vi trenger, er mer livsvisdom inn i hverdagen. Vi trenger en sann åndelighet som makter å bruke hverdagens språk.
Derfor savner vi Karsten Isachsen. Og derfor håper jeg biskop Per Arne fortsetter å skrive i mange år til.
Henrik Syse er filosof og forsker i PRIO.