Tiggere

Den vanligste og den mest anbefalte er å overse. Antagelig er det et råd som har forankring i menneskers flertusenårlige tradisjon med behandling av tiggere. Tiggeres fremvisning av fattigdom og sykdom har alltid berørt oss. Når tiggere overses kan det ha sammenheng med at deres nød uroer oss. Det gjør litt vondt å ha fast lønn og penger i både bank og lomme og så helt uten videre blir konfrontert av andre menneskers nød. Å overse tiggeren sparer meg selv for irriterende tanker og skyldfølelse over ufortjent å være født inn i verdens rikeste land.

Det er, kan hende, litt bedre å smile pent, si noen gode ord og så gå forbi. Det er i alle fall litt hyggeligere, men om det er noe bedre vet jeg ikke helt. Også for tiggere er det sikkert hyggelig med noen gode ord. Men den enorme forskjellen blir ikke mindre tydelig av dette. Jeg kan en del om bistandsstrategi og trøster meg til kunnskap om at tigging må møtes med å arbeide med bakenforliggende strukturer og hjelp til selvhjelp. Det er lite god hjelp å bidra til at tiggeren forblir tigger - dog med noen fler mynter å livnære seg med. Skal jeg slå meg til ro med en slik unnskyldning forplikter det egen givertjeneste og eget engasjement slik at de med faglighet og ressurser får godt med midler så de kan bidra med god hjelp.

Likevel gjør det vondt å gå forbi. Noen ganger tenker jeg at denne uroen er villet av Gud. Det skal kjennes som et ansvar å være rik. Den som har skal kalles til å dele.

Det er mange av Det nye testamentets tekster som viser kreative intervensjoner i forhold til tiggere. I dagens tekst er det Peter og Johannes som går forbi en tigger. Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi nasareerens navn: Reis deg og gå, Sa Peter. Jeg må ærlig innrømme: Dette har jeg aldri turt å si. Jeg tror vel heller ikke dagens tekst er en oppskrift på behandling av tiggere.

Men overse. Det gjorde de i hvert fall ikke.

Paul Erik Wirgenes er prest, og ansatt som avdelingsdirektør med ansvar for menighetsutvikling i Kirkerådet.

BIBELTEKSTEN: Apostelgjerningene 3, 1–11