«Tidligere sovjetland er fremdeles Europas bakgård»

Hvorfor vil folk, som en gang levde i et kommunistisk enevelde, velge ledere som har mildt sagt udemokratiske visjoner og politikk?

30 år etter at Berlinmuren falt, Warzawapakten falt i grus og Sovjetunionen etterhvert gikk i oppløsning, er ikke-liberale tendenser skremmende tydelige flere steder midt i Europa.

Ekstrem retorikk

Forrige måned stemte polakkene nok en gang fram Lov- og rettferdighetspartiet (PiS), til fire nye år ved makten. Alle snakket om polarisering og splittelse da Vårt Land var i Warszawa før valget. I regjeringskontrollerte medier ble homofile skyteskive for alt som er galt i det polske samfunnet. Retorikken og beskrivelser i mediene var foruroligende likt retorikken fra høyreekstremistiske miljøer.

PiS tar kontroll over mediene og forsøker å ta kontroll over domstolene. De senket for eksempel pensjonsalderen til dommere – ulikt for kvinner og menn – for å erstatte med «sine». Dette har EU slått knallhardt ned på, på grunn av frykt for politisk kontroll av domstolene i Polen. Sist uke fastslo EU-domstolen at Polen handlet lovstridig og krenket rettsvesenets uavhengighet da landet senket pensjonsalderen ulikt for kvinnelige og mannlige dommere.

– En gang et demokratisk forbilde

Spol tilbake 30- 40 år og i Polen var frihetskampen tydelig. Organisasjonen Solidaritet, ledet av verftsarbeideren Lech Walesa hadde i nesten ti år før 1989, krevd mer demokrati og frihet i Polen. De fikk stille, og vant, valget i Polen i juni 1989.

Forfatteren og journalisten Ingrid Brekke beskriver Polen i dag på denne måten: – De har gått fra å være et demokratisk forbilde i det postkommunistiske Europa, til en ideologisk slagmark, skriver hun i boka Polen, aske og diamanter.

I 1989 kuttet utenriksministrene i Østerrike og Ungarn piggtråden på grensen mellom de to landene. En strøm av østtyskere dro «på ferie» til landet, og kom ikke tilbake. I september fikk alle østtyskere reise fritt fra Ungarn.

Forsvarer kristne verdier

Viktor Orbán var studentleder under de antikommunistiske demonstrasjonene i 1989.

I dag er han landets sterke mann som snakker varmt om illiberalt demokrati og ser på seg selv om en forsvarer av Europas kristne verdier, vil ikke ha flyktninger i landet, særlig ikke muslimske. En rapport fra Freedom House fastslo i februar i år at Ungarn ikke kan regnes som et fritt land på grunn av angrep på medier og demokratiske institusjoner, som domstolenes uavhengighet og akademisk frihet.

Enorme forskjeller mellom øst og vest

Det kan virke som et paradoks at et lands innbyggere frivillig velger noen som vil undergrave demokratiske rettigheter, og at man ikke er vaksinert mot totalitære tendenser – etter å ha fridd seg fra kommunismen.

Men da det europeiske prosjektet skulle bygges på ny i 1989, var forskjellen mellom øst og vest enorme. Folk hadde helt forskjellig startpunkt i det som plutselig skulle bli et fellesskap. De som bodde i østblokken hadde ikke nytt godt av den økonomiske oppturen folk fra vest fikk på 60 og 70-tallet. Der folk i vest kunne eie egen bolig, og ha arv å gi videre til barna, var dette utenkelig for folk fra øst – for eksempel.

Det økonomiske skillet er der fremdeles, sammen med ulik befolkningsutvikling, levestandard, lønnsnivå og velferd.

Da Polen gikk inn i EU i 2004 var landet et av de fattigste i Europa. Nå kan de vise til en økonomisk vekst på 5,1 prosent år for år.

Glad for friheten

Undersøkelser i forbindelse med 30 års-jubileet viser at folk i Øst- og Sentral-Europa setter pris på friheten, men at de likevel ikke er fornøyd slik det er nå, og de frykter framtiden. En rapport fra Pew Research Center viser også at det er en utbredt frustrasjon med politiske eliter, som ikke har kontakt med vanlige borgere. Sju av ti i EU-land oppgir at politikere ikke «bryr seg om folk som meg». Det er også, ifølge undersøkelsen, en utbredt oppfatning at politikere, og i noen grad forretningsfolk, personlig har dratt fordeler fra kommunist-fallet, som ikke «vanlige folk» har fått.

Den sterke mann

Å stemme på høyrepopulistiske partier som Orbans Fidesz eller PiS i Polen, er en måte for «vanlige folk» å gi et korrektiv og si: Sett mine saker på dagsorden.

En annen rapport er basert på YouGov-målinger i sju land: Bulgaria, Polen, Romania, Slovakia, Tsjekkia, Tyskland og Ungarn.

I alle landene bortsett fra Tsjekkia mener et flertall at demokratiet er truet. I Polen svarer halvparten dette, fire av ti i Slovakia.

De unge er framtida

30 år egentlig ikke lang tid, i hverftall ikke når man ser på de ekstreme omveltningene som har skjedd.

Men kanskje framtidstroen ligger hos de helt unge. De som ikke selv opplevde hvordan det var å bo bak jernteppet.

Vil du lese flere artikler om Berlinmuren? Jeg anbefaler på det varmeste kollega Heidi Marie Lindekleivs saker – de bør du ikke gå glipp av. Hun spør: Kan en fryktkultur forsvinne hvis den først har slått rot? Og tar oss med til DDR og møter mannen som var først til å krysse grensen da Berlinmuren brast, 9. november 1989.

– Tyskland har ikke utnyttet muligheten som 1989 ga, mener den frittalende teologen Christian Wolff. Han mener 1989 burde ha ført til dypere endringer i samfunnet.