Tegnet seg gjennom Syrias traumer

Som ung mottok Ammar Azzouz (33) kunstundervisning i Homs, en by i det vestlige Syria som ble kjent som «hovedstad for den syriske revolusjonen» mot president Bashar al-Assads regime.

Gjennom hele barndommen fant Ammar Azzouz et tilfluktssted i kunsten. Som voksen, mens han fra avstand opplevde hvordan hjemlandet Syria ble rasert av krig, ble den en virkelig livslinje for ham.

– I kunsten fant jeg et tilfluktssted, et sted der jeg kunne føle meg trygg og sikker, forteller den Storbritannia-baserte arkitekten til The New Humanitarian, som Vårt Land har et redaksjonelt samarbeid med.

– Jeg følte at tegninger og malerier kunne fortelle en historie, og hadde sitt eget språk.

Azzouz forlot Syria sent i 2011, og reiste til Storbritannia for å fortsette universitetsstudiene sine der. I Syria var de voldelige aksjonene mot demonstranter allerede i gang, og tanks rullet gjennom nabolaget hans. Likevel trodde han at han kom til å vende tilbake i løpet av noen måneder, eller i det minste i løpet av noen år. Azzouz har fortsatt de syriske pengene som han tok med seg for å kunne ta en taxi neste gang han var på besøk hjemme.

Vanskelig å bearbeide på avstand

I stedet har han bare sett foreldrene sine en eneste gang i løpet av de siste ti årene med krig, og har ikke vært tilbake i Syria. Fordi den støtten han kunne fått fra familie og venner var langt borte, slet han ofte med å bearbeide den konflikten som oppslukte Syria. Derfor vendte han seg til kunsten igjen, som en måte å håndtere erfaringene med traumer, eksil, død og ødeleggelse.

Etter mer enn et tiår med krig, har minst 13 millioner syrere blitt tvunget til å flykte fra hjemmene sine.

Rundt 6,7 millioner har blitt fordrevet med makt, men befinner seg fortsatt innenfor landets grenser. Ytterligere 6, 6 millioner er flyktninger eller asylsøkere, mange av dem i land i nærheten av Syria. Usikre på om de noen gang vil kunne reise hjem igjen, eller finne en trygg havn i et tredjeland.

Flere studier og undersøkelser har vist at syrere har høy risiko for psykiske lidelser, inkludert posttraumatisk stress (PTSD), depresjon og angst. For dem som bor i flyktningleirer eller fortsatt befinner seg inne i Syria, kan det være spesielt vanskelig å få tilgang til terapi eller annen psykologisk hjelp.

Fant ikke ord

Azzouz klarte å få profesjonell hjelp, men følte noen ganger at han ikke ville belaste andre med problemene sine. Spesielt ikke familien hjemme i Syria, som befant seg midt i kaoset. Kunsten hans, der mye er offentliggjort for første gang her, ble en form for terapi.

– Jeg strevde med å sette ord på traumene mine. Å tegne ble en måte å fortelle hva som skjedde inni meg, forteller han i samtale med The New Humanitarians Midtøsten-redaktør Annie Slemrod.

Ting råtnet og kollapset

«Dette var fire år før begynnelsen på den syriske revolusjonen. Jeg var 19 år gammel, og hadde begynt på universitetet. Som mange andre i min generasjon, hadde jeg en masse energi og entusiasme for å drive frem endringer.

På den tiden var det en følelse av at vi trengte en plattform å snakke fra, at stemmene våre ble undertrykt, og at talenter ble ødelagt … Men alle ønskene våre om politisk endring, eller om kulturelle initiativer i en by som Homs, møtte begrensninger.

Vi strevde med å skape et rom der vi kunne føle oss frie … Sommerfuglen handler om frihet, om begrensningene for den friheten.

Jeg hadde definitivt en merkelig følelse på den tiden, av ting som råtnet og av ting som kollapset. Og av vakre ting som ble ødelagt eller drept. Motivet her er en sommerfugl, som estetisk sett er en vakker ting å betrakte, et symbol for skjønnhet og vår og håp. Men den er død og råtten.»

Tegningen bevarer stedet

“Jeg tegnet denne en eller annen gang i 2010, like før revolusjonen begynte. Det er en gårdsplass i en historisk moské i Homs. Jeg hadde tatt et fotografi en gang i denne gårdsplassen.

Det var mennesker og fugler der, og jeg følte at det var så mye liv der. Jeg tegnet den før krigen, men når jeg ser bilder av ødeleggelsene i Syria, er denne tegningen i det minste noe som bevarer dette stedet som jeg ikke lenger kan vende tilbake til.

For meg kaller den opp en følelse av ro og stillhet og en følelse av tilhørighet som jeg mener vi har et sterkt behov for. Den bringer Homs tilbake i sinnet mitt.»

Hele tiden var det mye gråt

«Dette var i januar 2012.

Jeg hadde vært i Storbritannia i to måneder. I Homs var det tanks, og masse undertrykkelse og arrestasjoner. Med denne tegningen forestilte jeg meg hvordan friheten ville se ut, hvordan den ville smake. Å tegne dette føltes som å bryte gjennom alle barrierene og alle de undertrykkende regimene og kampene, og håpe på en bedre fremtid.

Jeg var håpefull, men jeg lurte også på hva som var det neste som kom til å skje.

Hele tiden var det så mye gråt. Halvparten av sinnet mitt forsøkte å fokusere på studiene, mens den andre halvparten fulgte med på nyhetene og leste om og så på det som skjedde i Syria.

Det var vanskelig å studere samtidig som familien min befant seg hjemme, og vennene mine ble arrestert eller drept.»

Levde fortsatt i en krigssone

«Det var det første året jeg bodde i Storbritannia. Jeg befant meg i en liten leilighet i 15. etasje i en studentbolig. Jeg bodde sammen med en annen person, som ikke var fra Syria. Jeg måtte håndtere denne krigen på egen hånd. Det var som om jeg levde i en krigssone, men i Storbritannia. Jeg kjente på alle disse følelsene – de psykologiske traumene, den politiske undertrykkelsen – og jeg ønsket å håndtere dem, dokumentere hvordan jeg følte meg, eller i det minste gi dem en form eller et uttrykk.

Jeg begynte å bruke en veldig tynn penn, og etter at jeg hadde gjort tegningen ferdig laget jeg en til, og enda en. Og plutselig følte jeg at jeg laget en serie. Jeg kalte tegningene «Ansikter fra Syria.»

De tar for seg spørsmål knyttet til uttrykk, frihet, kamp og diktatur. Når som helst når jeg hadde ledig tid, satte jeg med ned og fortsatte med serien.

Tegningene var terapeutiske for meg.

Ved hjelp av linjene forsøkte jeg å se hva som skjer under huden, bak ansiktet og overflaten. Ansiktene ser nesten ut som et topografisk kart eller et landskap, eller et fingeravtrykk. For meg representerer disse linjene den store mengden kompleksitet som finnes inne i alle syrere. Uansett hvor vi bor, er vi likevel påvirket av krigen.»

Ruinene i et ansikt

«Dette er en av favorittene mine fra «Ansikter fra Syria»-serien. Som arkitekt betrakter jeg alle ruinene av bygninger, byer og tettsteder i Syria, og jeg føler at så mange av oss også er ødelagt.

Det var dette jeg ville vise i dette ansiktet.

Det handler ikke bare om fysisk ødeleggelse. Det er så mange av oss som virkelig lever med følelsen av skader og ødeleggelser inni oss. Fysisk er jeg trygg, men inne i meg er det så mye ødeleggelse på grunn av erfaringen med krig.

Dette er også ansiktet til en person med masse verdighet og motstandsdyktighet.

Jeg vet hvor mye kamp det har vært, men fortsatt er det så mye styrke i det syriske folket. Og jeg oppdaget at dette også er en kraftig ting å kommunisere: Et ansikt av stolthet, og et ansikt av styrke.»

Korsfestelse

«Korset i bakgrunnen representerer korsfestelse, eller en følelse av kamp. Og som noen av de andre arbeidene mine, viser dette også elementer av kroppen under overflaten.

Det er noe optimisme her, i at ansiktet ser mot himmelen. Det var en måte å anerkjenne lidelsen og traumene, men samtidig forsøke å se litt håp hinsides alt kaoset.

Ofte blir krigen i Syria en ansiktsløs strid. Ved å sette et menneske i sentrum av verket mitt, ville jeg plassere den menneskelige dimensjonen tilbake.»

Skyldfølelse

«Da jeg tegnet dette, var i Bath i Vest-England og jobbet med PhDen min. Jeg bodde i denne komfortable byen, men hadde skyldfølelse fordi jeg var borte fra familien min.

Dette året, 2015, var det året da alle disse menneskene forlot landet i båter, og foretok vanskelige reiser for å komme seg til Europa til fots. Det var et år da Syria var i nyhetene hver eneste dag. Den historien jeg var vitne til langt borte fra, var også en jeg selv gjennomlevde i eksilet mitt.

Selv om jeg bodde langt unna, følte jeg tapet og skadene inni meg. Så jeg begynte å lage en serie med tegninger av sår, for å vise hvordan jeg følte meg i dette øyeblikket. Vi kan se de fysiske arrene fra krig på bygninger og mennesker, de er synlige og håndgripelige.

Vi kan se ødeleggelsen av en by som ligger i grus, eller mennesker som har mistet deler av kroppene sine.

Men dette er det usynlige såret inni meg. Det er åpent og friskt. Jeg føler at dette såret, som har blitt skapt av det siste tiåret med ødeleggelser og tap, fortsatt ikke har grodd.»

En oppsamling av lidelse og tap

«Jeg jobbet fortsatt med PhD en min i Bath da jeg tegnet dette. Jeg håndterte en oppsamling av lidelse og tap, og følte at jeg var omgitt av traumer og skader.

Jeg var i det sjette året av mitt eget eksil fra Syria, uten å reise tilbake, og fortsatte å se rekkene av flyktninger i nyhetene. Jeg følte meg isolert og ensom.

Bath er en liten by som ikke er særlig mangfoldig, så jeg kunne ikke vende meg til noen andre fra det syriske fellesskapet for å snakke om det. Jeg følte også at uansett hvor hardt man prøver å kommunisere hva det vil si å komme fra en krigssone, er det vanskelig å fortelle om det til andre mennesker. Samtidig ville jeg ikke belaste andre med historien min, og jeg ville heller ikke bare bli sett på som personen som kom fra en krigssone, eller han som alltid snakket om traumer og tap.

Det var ikke alltid jeg jeg kunne finne noen å snakke med, eller de rette ordene for å fortelle hvordan det føles å gå rundt og føle seg skadet, som om jeg mangler en del av meg selv. Men ved å tegne fant jeg en måte å sette ord på følelsene mine. Jeg trengte ikke språk for å si «jeg føler meg som om jeg blør», eller «jeg føler meg som om jeg er ødelagt, selv om jeg lever komfortabelt på et rikt og vakkert sted.»

Mange mennesker jeg kjenner fra Syria, har overhodet ingen problemer med å oppsøke profesjonell psykologisk hjelp her i Storbritannia.

Så alle de stigmaene, bekymringene og stereotypene folk kanskje har hatt i Syria blir brutt i eksil. Det er en mye bedre forståelse av at det er behov for det. Mange av oss er klare over hvor mye vi har mistet i form av nettverk for støtte og omsorg, og vi oppdager at profesjonell hjelp, som samtaleterapi, kan gjøre en forskjell.

Gjennom død mister vi ikke bare mennesker

«Denne tegningen handler om alle menneskene som har mistet hverandre, og om alle tapene og drapene i Syria.

Den var også formet av alle menneskene som har blitt adskilt – det er nå mer enn seks millioner syrere som lever som flyktninger i utlandet.

Fra avstand ser vi menneskene vi elsker bli drept. Vi elsker dem, uten å kunne vende tilbake og ta farvel med dem. Jeg mistet en av vennene mine i Homs. Han ble drept på gaten min, i nabolaget mitt, da en bombe ble rettet mot en fredelig demonstrasjon.

Jeg har venner som ble drept i fredelige demonstrasjoner, eller i hjemmene sine. Så mens jeg tegnet dette, dukket det opp bilder i sinnet mitt av folk jeg har mistet, folk jeg kjente, men det er også en følelse av det kollektive tapet i Syria.

Gjennom død mister vi ikke bare mennesker, vi mister også muligheten til å være sammen med mennesker vi elsker. Vi kan ikke spise middag med de menneskene vi elsker. Vi kan ikke tilbringe alle de små, hjemlige og intime øyeblikkene sammen med familiene våre.

Denne tegningen handler om en gjenforening på et sted folk som har mistet hverandre kan vende tilbake til, et sted som er imaginært og fredelig. De to figurene smelter nesten inn i hverandre. Det er et annet slags sted, kanskje en alternativ fremtid, med en blå himmel og en hvit blomst mellom de to figurene, som viser en mer fredelig og håpefull tid enn denne mørke tiden. Jeg tror det er et enormt behov for å huske det håpet som fikk folk ut i gatene i Syria da de krevde en alternativ fremtid.

Jeg hadde skåret meg i fingeren, og brukte litt av mitt eget blod i denne tegningen.»

Ønsker fremtidig gjenoppbygging

“Dette er Khalid Ibn al-Walid-moskeen, et av de mest ikoniske religiøse stedene i Homs. Tegningen er basert på et historisk foto jeg fant av stedet, før det ble endret i løpet av de siste tiårene.

På den tiden da jeg forlot Homs i 2011, hadde moskeen allerede endret seg kraftig – det hadde blitt tatt lite hensyn til bevaring av landskapet og grøntområdene. Men den ligger også i en del av Homs som ble beleiret.

Det var en masse demonstrasjoner i dette området, og selve moskeen ble også truffet under konflikten og delvis ødelagt. For meg representerer dette stedet Homs, og selve revolusjonen.

Da jeg laget denne tegningen, bodde jeg i London. Og siden jeg er her, går jeg veldig ofte og ser etter eldre arkivmateriale som viser Homs, for å se hvordan byen så ut før. Som arkitekt ønsker jeg å forstå hvordan vi kan la fortiden forme vår fremtidige gjenoppbygging av byen.»

De kompliserte følelsene av å bli fordrevet

«Da jeg tegnet dette, bodde jeg i London og så en masse bilder av kaoset i Syria. For folk som lever i en krig eller lever med en krig, er det så mye som foregår i hodene våre.

Jeg ville vise de kompliserte følelsene av å bli fordrevet. Så hodet er åpent, og viser alle linjene og tankene man har. Og ansiktet ser skadet ut, så det handler også om indre psykologiske traumer. Det reflekterer det som skjer inne i Syria, men også inni meg selv.

Tegningen kom fra en vedvarende følelse av fordrivelse og displacement og uro. Selv når vi lever komfortabelt i en by som London, kan vi føle den langsomme volden og adskillelsen fra menneskene som vi elsker, mens vi ser landet vårt bli ødelagt langt borte fra.»

Denne artikkelen er publisert i samarbeid med The New Humanitarian, et frittstående nyhetsbyrå med hovedfokus på humanitære kriser.