Sympatijegerne

Det går for seg i Bergen for tiden. Tror du ikke mannfolket Erling Borgen dukket opp på premieren på Hellemyrsfolket på Den Nationale Scene i forrige uke. Der var selvsagt også kulturredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik. Hun skriver i egen avis om hva hun opplevde.

«Eg trur dramaet er over, eg står der i foajeen og konverserer oppstemt om ei særs sterk teateroppleving, då ein svart skugge baner seg vei. Teatersjefens mann, Erling Borgen, hyttar med neven. ‘Du skal skamme deg’, brøler han. ‘Du skal skamme deg.’»

Det Borgen mener hun bør skammes seg over, er Bergens Tidendes dekning av en arbeidskonflikt der hans kone, Agnete Haaland, er involvert. Borgen skal ifølge Sandvik også ha ropt «Jeg har håpet jeg skulle treffe deg med hunden i parken om morgenen».

LES OGSÅ: Retorisk dobbeltspill

Slike saker er gull for VG. De må selvsagt stille spørsmål om hun er redd. «Nei, det er hun ikke», sier hun, men hun synes ikke det er bra at Borgen ønsker å overrumple henne i parken.

Sandvik mener Borgen opptrådte truende. Borgen rister oppgitt på hodet. Det renner ridderblod i Borgens årer og han bruker klubbe og kjeft mot mye han mener ikke er som det bør være i verden. I den aktuelle saken mener han Bergens Tidende driver journalistikk under pari. Han ser neppe på seg selv som en snill og medgjørlig puddel. Han føler for å gjøre VG oppmerksom på at han ikke har en kamphund. Det er «den snille fuglehunden Laban» han går tur med i parken.

Hilde Sandvik og VG klarer å gjøre dette til et «nummer før Borgen slipper hunden løs på BTs kulturredaktør». Dette er en sak Sandvik ikke burde ha skrevet om med seg selv i hovedrollen. Det er en sak om at buldrebassen Borgen kjefter på BTs kulturredaktør. Slikt bør hun tåle. Redaktører tar til stadighet avgjørelser som påfører andre frustrasjoner og problemer. Det følger av journalistikken og ytringsfrihetens vesen. Jobben til en redaktør er å tåle skyllebøtter og følelsesmessige sverdslag. Isteden velger Sandvik å menge seg med alle sympatijegerne som befolker norsk offentlighet for tiden. Stakkars Sandvik, hun er blitt utsatt for denne fæle Borgen som kjefter, truer og har til og med hund.

LES OGSÅ: – For enkelt å gi Frp skylden for radikalisering

Irritert Löfven

I en direktesendt debatt på svensk TV to dager før valget forlot næringsminister Anni Lööf plassen sin i studio, marsjerte over til statsministerkandidat Stefan Löfven og nærmest forlangte at han skulle ta imot en rapport. «Du må lese dette til i morgen», sa hun. Löfven sa han kjente rapporten og så ikke noe grunn til at han skulle motta den. Hun ga seg ikke, og det endte med at Löfven feide hånden hennes til side.

Noen mente å kunne spore en viss aggressivitet hos Löfven. Anni Lööf grep muligheten begjærlig.

– Jeg ble redd for at han skulle ta et jiujitsu-grep på meg. Det var absolutt ikke en statsmann verdig. Dette viser tydelig hvorfor Stefan Löfven ikke er beredt til å lede Sverige. Det viser en manglende evne til å lytte til andre og til å tilegne seg kunnskap.

Slik lot hun usaklighetene renne ut av seg.

Når noen legger seg i følelsesmodus, opptrer journalister som logrende tjenere. Det ble en gedigen mediesak av det. «Alle» var enige i at Löfven ikke burde blitt irritert og skulle tatt imot rapporten. Det oste av moralisme i kommentarfeltene. Det journalistene burde skrevet om, var en statsråd som serverte det reneste sprøyt.

Stadig flere journalister dropper kravet til vesentlighet. Derfor fylles mediene med lettvintheter. Det verste er at politikere som Lööf og andre er kilder for medietøvet.

LES OGSÅ: Advarer kvinner mot å være «drama queen»

Navarsete

Det ble en huskestue uten like her hjemme da Liv Signe Navarsete tente på alle pluggene foran en sykehusaksjonist. Det Navarsete sa var sant og helt greit. Det gale var at hun «virket da voldsomt sint». Hun la seg paddeflat dagen etter for å bli ferdig med saken.

Det er mer forfriskende enn kritikkverdig at en politiker noen ganger snakker rett fra levra. Problemet er at det er etablert en norm som sier at ingen skal virke sinte, i alle fall ikke dersom en er politiker, sjef eller har makt. Alle – utenom Per Sandberg, da – må bevege seg på filttøfler. Hvis ikke kommer «det mediale emosjonspolitiet» og tar dem.

Når det oppstår følelser rundt en sak, bør mediene ha et kritisk blikk mot den som trer fram som sympatijeger på tynt grunnlag.

Det er ikke bare kvinner som søker seg til offerrollen for å skaffe seg sympati. Carl I. Hagen kjørte på «stakkars meg, alle er jo imot meg» med hell i et par tiår.