– Studenter er spesielt sårbare

– Det er det verste jeg har opplevd, sier Eldbjørg Sved Skottvoll, tidligere student ved Kles- og kostymedesign ved Kunsthøgskolen i Oslo og deltaker i NRK-serien «THIS IS IT».

I juni 2014 mistet hun moren sin etter tre års sykdom. Skottvoll hadde så vidt fullført andre semester da livet plutselig ble snudd på hodet.

– Med sorgen ble alt stresset på skolen veldig forsterket. Jeg ble sliten, distré og glemsom. Det var vanskelig å skulle bearbeide sorgen samtidig som jeg skulle prestere på skolen på likt nivå som mine medstudenter som var et helt annet sted i livet, sier hun.

Dansk forening

Torsdag skrev Kristeligt Dagblad om en ny forening i Danmark som vil hjelpe studenter i sorg. Det var nyheten om at barn og unge i sorg må vente i opptil 15 måneder på å få profesjonell sorgrådgivning, som fikk initiativtakerne bak foreningen til å ta grep.

– Studentene er i en spesielt sårbar situasjon. Mange har nettopp flyttet hjemmefra, skiftet hovedaktivitet og er i en tidlig etableringsfase i livet, sier Halvor Berg Hovind, studentprest ved OsloMet.

En fersk undersøkelse utført av Sentio på vegne av studentavisa Universitas og Norsk studentorganisasjon (NSO) viser at 51 prosent av respondentene ønsker de hadde flere venner på studiet. Samtidig viser tall fra 2016 at én av fem studenter føler seg ensomme.

Ifølge nettsidene til Studentsamskipnaden i Trondheim er ventetiden på vurderingssamtale 1-2 uker. Deretter må man vente mellom 10–12 uker på psykologhjelp.

LES MER: Tilbyr åndelig hjelp til unge

Ensom erfaring

– Psykologhelsetjenesten for studenter i Trondheim kan ha lang ventetid, så når det handler om sorg henvises de gjerne til oss. Ved spesielle tilfeller kan vi henvise tilbake til psykolog, sier Birte Andersen Gresseth som er studentprest i Trondheim. Hun har jobbet med sorggrupper for studenter i 12 år.

– Det å miste noen som ung student er veldig ensomt. Mange kjenner ingen med lignende erfaring, og man er ofte langt borte fra familien. Hovedintensjonen med sorggruppene er derfor å la studentene møte andre i samme situasjon, sier Gresseth. Hun mener sorgprosessen skaper en ekstra sårbarhet i studiesituasjonen.

– Å konsentrere seg kan være veldig vanskelig. Da tenker jeg det handler om å erkjenne situasjonen. Sorg tar mye mer tid og krefter enn det man skulle tro, sier hun.

LES MER: Studentrepresentant vil ha imam på universitetet

Trygghetssøkende

– Til oss kommer det stadig studenter som har opplevd at venner eller nær familie dør. Da tilbyr vi samtaler og sorggrupper, og det er studentene selv som bestemmer hva vi skal snakke om, forteller Hovind.

Studentpresten ved OsloMet understreker at studentene selv må oppsøke tilbudet, og at tro er kun et tema hvis studentene selv ønsker det.

– Mennesker er trygghetssøkende og at når noen som har skapt trygghet i livet vårt dør, må vi finne et nytt fotfeste i livet, sier han og legger til at i møte med liv og død oppstår det ofte undring og store spørsmål. Der har kirken en lang tradisjon for å være en dialogpartner.

Den mest sårbare gruppen er ifølge Hovind de internasjonale studentene, som ofte er langt hjemmefra samtidig som de mangler et sterkt sosialt nettverk.

Ingen lidelse

Psykolog Peder Kjøs synes tre måneders ventetid er lenge.

– Om noen er sårbare fra før, bør man kanskje vurdere å prioritere i ventelistene. Men blir det akutt, at man blir suicidal, må man jo rett til legevakten, sier han.

Han nevner den såkalte «ventelisteeffekten» der behovet forsvinner i påvente av hjelp. Han tror imidlertid bruken av studentprester kan være en god løsning.

– Ofte trenger man bare noen å prate med. Mange studentprester er nok veldig flinke til å lytte, sier Kjøs.

Han understreker at sorg ikke er noen psykologisk lidelse, men en naturlig reaksjon. Han er imidlertid klar på at prester må kjenne sin faglige begrensning.

– Hvis man skjønner at her er det noe mer alvorlig, en psykisk sjukdom, må psykologer ta seg av det.

Rask oppfølging

Skottvoll, som allerede lå inne i systemet til Studentsamskipnaden i Oslos (SiO) helsetjeneste, tok kontakt med psykolog og fikk raskt tilbud om oppfølging.

– Jeg tror det var helt avgjørende at jeg fikk profesjonell hjelp til å sortere følelsene av en psykolog. Der følte jeg meg sett, lyttet til og ble stilt de riktige spørsmålene, og jeg opplevde at vi fikk et trygt og nært tillitsforhold.

Hun skulle likevel ønske medstudenter hadde tatt mer initiativ til å snakke med henne om morens dødsfall, og opplevde til tider sorgen som litt «tabu» å snakke om.

– Ingen vil snakke om den store elefanten i rommet. Det blir litt som ikke å spørre noen om hvordan det går hvis man har brukket foten. Men jeg forstår jo at folk synes det er vanskelig å vite hva man skal si, sier Skottvoll.