Psykiske lidelser tar liv i utviklingsland

Ingeborg Svartsund Arntsen

Psykolog

Heidi Westborg Steel

Generalsekretær HimalPartner

Hvert 40. sekund tar noen livet sitt. 86 prosent av disse skjer i utviklingsland. Nedslående statistikk på verdensbasis viser at 800.000 mennesker dør årlig som følge av selvmord. Verdensdagen for mental helse globalt ble i år viet til forebygging av selvmord - tiden er overmoden for en ny kurs!

En glemt krise

I et land som Nepal er nettopp selvmord viktigste årsak til dødsfall blant kvinner i reproduktiv alder. Mennesker med psykose blir lenket og buret inne i utviklingsland. Kunnskap om betydningen av og løsningene på denne glemte krisen er dessverre fortsatt fraværende eller ukjent for mange. Dette til tross for at «Global Burden of Disease»-studiet regner med at depresjon vil komme til å være den ledende årsaken til tapte friske leveår i verden i 2030. I tillegg kommer effekten av alle de andre psykiske lidelsene og vanskene. World Economic Forum estimerer inntektstapet av psykiske lidelser til svimlende 150 trillioner norske kroner de neste 20 årene. Tross disse tydelige tallene, har feltet hatt meget lav prioritet både hos nasjonale myndigheter, hos giverland og bistandsorganisasjoner.

Har vi råd til å la være?

Vet vi egentlig hvilken effekt psykiske lidelser og traumer har for enkeltmennesker og deres familier i utviklingsland? Eller hvilken effekt det har nasjonalt for et land? Vi som har jobbet med bistand har vært blinde for denne gruppen, og blinde for hva som faktisk fremmer mental kapital. Fjorårets fredsprisvinner Dr. Dennis Mukwege fra Kongo, uttalte under en Norad-konferanse at det vil ta tid å bygge opp godt styresett i et land som Kongo, for så godt som alle har gjennomgått enorme og groteske traumer.

Mental helse-feltet handler altså om både en stemme til de stemmeløse, deres rettigheter og tjenester, men også behovet for kulturspesifikk kompetanse om hvordan mennesker tenker og tikker. Ikke minst handler det om utvikling av mental kapital som en av løsningene på verdens kriser.

LES OGSÅ: «Hvorfor er psykisk helse i blindsonen, Ulstein?»

Nepal som pilotland

I forrige måned besøkte utviklingsminister Dag-Inge Ulstein Nepal, et land der det fortsatt er knyttet stort stigma til psykiske vansker og lidelser. Sivilt samfunn i Nepal har gjennom flere år lagt ned et utrettelig arbeid for blant annet å redusere stigmatisering av mennesker med psykiske vansker. En av disse organisasjonene er Koshish, grunnlagt av Matrika Devkota. Devkota har selv hatt alvorlige depresjoner og vet hva det betyr å være stigmatisert. Koshish og Devkota har stått sentralt i kampen for å styrke rettighetene til mennesker med psykiske lidelser i Nepal.

Gjennom påvirkningsarbeid i både media og lokalsamfunn bidrar organisasjonen til å redusere stigma i kombinasjon med å tydeliggjøre denne gruppens ressurser og muligheter. De modellerer et psykisk helsevern som hjelper kvinner fra gata med faghjelp før de finner ut hvor de kommer fra og hjelper og ansvarliggjør familiene og lokalsamfunnet deres. Utviklingsministeren besøkte også tomta der Nepals første barnepsykiatriske klinikk er under oppføring av blant annet FORUT og barnerettighetssorganisasjonen CWIN.

Nepal har blitt en pilot for satsning på mental helse som er unikt i verden. Der har man klart å få til et samarbeid mellom sivilt samfunn, universitetene og myndighetene. Norge har også bidratt gjennom universitetene i regi av Norsk Psykiatriforening og gjennom universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim.

Lansering av strategi

I november var Matrika Devkota i Norge for å være med på å lansere verdens første nasjonale strategi for ikke-smittsomme sykdommer som inkluderer mental helse.

Det berømmes at Norge og regjeringen mener alvor og det er et tydelig steg i riktig retning. Hvilken betydning inkluderingen av mental helse i strategien for ikke-smittsomme sykdommer vil få, gjenstår å se. En glemt krise kan være i ferd med å bli bedre kjent. Ved å gå bort fra en stemoderlig behandling av mental helse i utviklingssammenheng, kan innsatsen vise seg å få konsekvenser for den reelle effekten på reduksjon av verdens totale sykdomsbyrde.

Det er på tide å lytte – på tide å gi håp.

LES MER: