På rettssikkerheten løs

Jessica P. B. Hansen

Stipendiat ved MultiLing - 
Senter for flerspråklighet 
ved Universitetet i Oslo

Som minoritetsspråklig i Norge får man ikke tolk til hva som helst. Høringsnotatet til Tolkeloven (mars 2019) viser til to relevante forhold ved bruk av tolking i offentlige tjenester: samtalens viktighet og at to parter ikke har et felles språk. Når det bestilles tolk i dag, står det ofte noe på spill (for eksempel rettssikkerhet eller tilgang til faglig forsvarlige tjenester), i tillegg til at de som skal snakke sammen ikke har et felles språk. Altså vil tolkingen være nødvendig for å få gjennomført viktige samtaler.

Språk og kommunikasjon

Frps forslag vitner om manglende forståelse av språk og kommunikasjon. Man kan bo i Norge i årevis, forholde seg til jobb, skole og alt annet som hører dagliglivet til på norsk, og likevel oppleve problemer med forståelse i en akutt eller livstruende situasjon. Samtaler hos NAV, i retten eller på sykehus er på ingen måte enkle samtaler. Der holder ikke alltid språket som fungerer godt i dagliglivet. Nordmenn som har lært engelsk i barneskolen og brukt språket store deler av livet, vil kunne slite dersom de skal praktisere medisin i Australia eller selv havner på sykehus. Språkferdighetene strekker kanskje ikke til i situasjonen. Det er urimelig å kreve at alle som har bodd i Norge i mer enn fem år skal ha norskferdighetene til å kunne mestre alle livets situasjoner på norsk uavhengig av hvor kompleks samtalen er og uansett hva som står på spill.

Fagpersoners ansvar

Samhandling i møter i offentlig sektor er ikke minoritetsspråkliges ansvar alene. Fagpersoner har også ansvar for at kommunikasjonen skal fungere. Det er ikke gitt at fagpersoner alltid uttrykker seg klart og godt. Det er heller ikke gitt at de gjør dette i møte med personer som nylig har lært seg norsk. God kommunikasjon er noe mennesker får til i en gitt situasjon i fellesskap. For at det skal fungere godt, må også fagpersonene være gode.

Fagpersoner i offentlig sektor plikter dessuten gjennom forskjellig lovgivning å tilby likeverdige og faglig forsvarlige tjenester til en mangfoldig befolkning. Fagpersoner plikter å gi informasjon og skal gi denne på en sånn måte at mottaker forstår (jfr. pasient- og brukerrettighetsloven og helsepersonelloven). Forslaget vil dermed også by på problemer for fagpersoner og kunne komme i strid med lovgivning.

LES OGSÅ: SV vil hjelpe papirløse: – En menneskerett å få god helsehjelp

På rettssikkerheten løs

Dette var ingen umiddelbar suksess i Danmark. Det førte til høye administrasjonskostnader, og fagpersoner opplevde tiltaket som problematisk. Det er ikke overforbruk av tolking i Norge i dag, heller det motsatte. Gjennom offentlige dokumenter, forskningsartikler og fortellinger fra flere fagmiljøer er vi godt kjent med at det generelt er underforbruk av tolking i norsk offentlig sektor, og vi er kjent med de fryktelige konsekvensene misforståelser kan ha for enkeltpersoner. Det finnes forskning fra bl.a. USA som viser hvor dyrt det kan bli å la være å benytte tolker i situasjoner der det er behov eller å få personer som ikke har nødvendige faglige kvalifikasjoner til å tolke.

Dersom utgiftene for tolking blir lagt på minoritetsspråklige, er dette en risiko. Det er altså ikke gitt at det å spare penger på tolking vil være økonomisk gunstig i et større økonomisk perspektiv. Ikke sett rettssikkerhet, likeverd og helse på spill for et kunnskapsløst og populistisk forslag.

LES MER:

• Trolig kommer ingen Hellas-flyktninger til Norge i år: – Sommel og uvilje

• Slik skaper Frp nytt press mot KrF – frir til kristne velgere

• To av tre i nemnda som ga Josef Moradi asyl-avslag var Frp-politikere