Ny Ap-leder: Blitt sånn, ikke født sånn

Om du er kristen, muslim, ateist, besteborgerlig eller arbeider: Kjenner du suget av det store norske narrativet? Det som fortelles av Arbeiderpartiets kommende leder?

Støres epos. Støre forsøker å fange tidsånden, gripe hvem du og jeg er og snakke til oss. Han forsøker å fange den helt unike norske erfaringen, slik den er akkurat nå.

Hvis du synes det er er vanskelig å lese Jonas Gahr Støre, så er det nemlig fordi han er forfatteren. Støre er nemlig en mann som er i stand til å forme sin historie slik at den skal kunne bli noe allmenngyldig for alle nordmenn.

Derfor kan han fortelle om sin overklassebakgrunn med samme fortellersjanger som en muslim som forteller om sin historie i Norge. Til Dagbladet forteller han om sin vei fra vestkanten som om det var en «from rags to riches» historie fra USA. Han kaller seg faktisk politikkens «selfmade man». Hør bare: «Når Ap kan velge meg som ny leder, da sier det noe om hva som er mulig. Og jeg synes det er en flott historie. Det betyr jo brudd med en tilvant tenkning at du må være sånn eller sånn for å stemme Ap eller være Ap-politiker. Jeg er ikke født slik, jeg er blitt slik, og jeg har valgt det. Og den måten jeg er blitt tatt imot på i Ap er slik jeg vil at dette partiet skal ta imot alle mennesker som vil være med».

Omvendt klassereise. Støre klarer å bake sin overklassebakgrunn inn i et narrativ som bringer assosiasjoner til minoriteter og undertrykkedes kamp for å anerkjennes av og lykkes i storsamfunnet.

Er man kynisk kan man mistenke ham for å være en politisk kameleon som smir retorikken slik at hverken kristenfolk eller kapitalister kan avfeie ham. En forklaring fra Ap-hold er derimot at hans annerledeshet er ekte og at hans takhøyde for mangfold er likeså. Hans studieår i Frankrike har gitt ham kontinental tilnærming til samfunnet og en forståelse for at verden er større enn Norge.

Likevel: Når avisen Dagen snakker med valgforsker Frank Aarebrot og høyrepolitikere for å knuse Støres håp om å hente inn kristne velgere fra borgerlige partier, forteller det at Støre sees på som en reell utfordrer også til den kristne høyresiden. På Dagens spørsmål om hvor tydelig han vil være i offentligheten om troen, er svaret hans: «Hvordan jeg tror og tviler former meg som menneske og derfor som politiker.» Svaret kommuniserer bånd til en gruppe uten at han trenger å ansvarliggjøres i den praktiske politikken. Dagens Næringsliv på sin side, ser den moderne pragmatikeren med privilegert familiebakgrunn som er tvillingsjelen til Stoltenberg. I alle nisjer er det en fasett av Støre som kan skape gjenkjennelse.

Anerkjenne til døde. Dagbladet vinner han glatt over når avisen oppsummerer om Støres lederposisjon at «I starten ble hans vestkantbakgrunn og arv på bok brukt mot ham. I går var klassereisen til Youngstorget over».

Klassereisen, ja. Støre sier at «I dag ser jeg at behovet for min fortelling opphører». Han setter et punktum for forsvaret for sin omvendte klassereise. Det som nå vil skje, er nok heller at han kommer til å begynne å fortelle din og min klassereise.

For Støres styrke er at han, i stedet for å fremmedgjøre eller markere avstand til grupper i samfunnet, kommer til å anerkjenne deres motiver, begrunnelser og argumenter. Slik inviterer han dem inn i det norske epos, uten at det nødvendigvis får noen praktiske følger for politikken. Han kommer rett og slett til å anerkjenne oss i hjel.

Retorisk mester. Et eksempel er reservasjonsstriden, som det antydes fra Ap-hold ville vært annerledes om Støre hadde utformet partilinjen i saken. Selv om han ikke ville stått noe annet sted realpolitisk, ville han kanskje kommet motstanderne i større grad i møte på gyldigheten av deres argumenter.

Så er spørsmålet om Støres retorikk kan dryppe nedover i partiet. Å snakke som Jens Stoltenberg er ikke vanskelig, det ser vi også at mange i partiet gjør. Å gjenta sosialøkonomens korthugde, klassisk sosialdemokratiske retorikk er enkelt. Å snakke som den intellektuelle og komplekse Støre er ikke gitt for enhver lokal ordfører.

Støre-effekten. Hvordan er det mulig å forene de historiske fløyene i Ap og bli den unisont samlende kandidaten? Det selvsagte er at Støre er suveren og uten noen reelle utfordrere. Så representerer han også vårt stadig mer komplekse samfunn der motkulturene står stadig svakere. Han inkorporerer alt i seg. Han er den troende som samtidig er glad religion er vasket ut av politikken. Han er vestkantgutten som vil styrke båndene til fagbevegelsen.

At ingen fløyer har slåss Støre inn og dermed eier ham, gjør at han står friere i politikkutformingen. Men man kan selvsagt også spørre hva som skjer når han en dag møter motstand. Når ingen fløy har slåss mot ham, har heller ingen fløy slåss for ham. Vil de likevel slutte rekkene bak sin leder når stormkastene kommer?

Den samlende dialogmesteren er allerede blitt grundig karikert. Men dersom han klarer å få folket og partiet med på sin store fortelling om Norge og Ap, kan det faktisk hende han ikke bare fanger tidsånden. Han kan til og med være med på å skape den.