Mustafa Hasan frykter at barna til mødre som utvises må oppleve det samme som ham
UTVIST: Mustafa Hasan reagerer kraftig på at to mødre med norskfødte barn er utvist og skal sendes til Etiopia og Sudan for to år. Psykolog mener Norge må ta retten til familieliv mer på alvor.
«Jeg har virkelig ikke lyst til at mennesker – og spesielt små uskyldige barn – skal måtte leve sånn som jeg har gjort», skriver Mustafa Hasan i et innlegg i Vårt Land.
Han kom til Norge som seksåring sammen med mor og søsken. Etter at moren i 2017 ble utvist til Jordan fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger, har han tilbrakt flere år av sin ungdom foreldreløs i Norge.
I innlegget kommenterer Mustafa Hasan situasjonen for barna til de to mødrene Genet Gemedo Hensene og Sabrin Mohammed Ali (se faktanotiser), som UNE har utvist med innreiseforbud i to år. Begge har barn født i Norge med norske fedre.
Hensenes barn er fire og fem år. Alis barn er 2,5 og fire år. Mødrene kan søke om familiegjenforening om to år.
Utlendingsmyndighetene viser til at mødrene har gitt feil opplysninger da de søkte opphold, og unnlatt å forlate landet etter avslag. Ifølge UNE kan alvoret i dette gå foran hensynet til barna.
– Et liv uten trygge rammer
«Jeg spør meg selv hvordan barna til disse mødrene har det akkurat nå. Har de det slik jeg hadde det? Et liv uten trygge rammer og kun midlertidig glede. Et liv med frykt og usikkerhet. Jeg er utrolig takknemlig for all oppmerksomhet, engasjement og glede jeg har fått det siste året, men usikkerheten i oppveksten kommer til å kaste skygger over meg resten av livet», skriver Hasan.
UNE ga beskjed om at han måtte ut av Norge da han ble 18 år i 2020, men Oslo tingrett avgjorde at utvisningsvedtaket fra Utlendingsnemnda (UNE) var ugyldig.
Rettens flertall la vekt på Hasans helsesituasjon og tilknytning her i landet, og skrev at han har behov for utredning og behandling, og er avhengig av «trygg og stabil voksenkontakt». En slik støtte kunne ikke retten anta at han ville få i Jordan.
Nå behandler UNE saken på nytt.
– Tar store sjanser
Psykolog Heidi Wittrup Djup er svært kritisk til både lovverket og saksbehandlingen i slike saker, og etterlyser mer kunnskap om hvordan det går med barn som opplever at en forelder sendes ut av landet i to år.
– Vi tar store sjanser på vegne av barn når vi fratar dem deres omsorgsgivere, og dermed en av de mest grunnleggende rettighetene: Retten til familieliv. Det er en grunnleggende menneskerettighet, sier Djup.
Hun er daglig leder for Klinikk for krisepsykologi i Bergen og medlem av menneskerettsutvalget i Norsk Psykologforening.
– Hvor langt er vi villige til å gå for å statuere et eksempel, når vi løper så stor risiko på barnas vegne og heller ikke vet nok om seinskadene dette vil gi? spør Djup.
Hun har blitt kontaktet av flere familier som har vært i lignende situasjoner. Norsk Psykologforenings menneskerettsutvalg er samstemte om at det er på høy tid å endre en praksis der barn rammes av utvisningsvedtak mot foreldrene.
– Vi trenger en opprydning politisk som er i samsvar med faglig kunnskap. Politikken må gjenspeile kunnskapen vi har om barns utvikling og behov, og deres grunnleggende menneskerettigheter. Slik det er nå, er det ikke tilfelle, sier Djup.
– Veier konsekvenser
I en kronikk i Bergens Tidende skriver fagsjef i Utlendingsnemnda, Ketil Larsen, at nemnda følger internasjonale menneskerettighetsforpliktelser, norsk lov og norsk rettspraksis. Han understreker at nemnda ser på hvilke konsekvenser det har for familien at en forelder blir utvist.
«Ved alvorlige lovovertredelser slår hensynet til barnas beste likevel ikke alltid igjennom. Men hensyn til barna veier ekstra tungt når de handler om noe mer enn de normale konsekvensene av at en familie blir atskilt for en periode».
Ifølge Larsen vurderer nemnda om barnet er spesielt sårbart, og omsorgsevnen hos den andre forelderen.
Larsen viser også til at noen som før ville fått femårig utvisning, i senere tid har fått to års utvisning. Larsen understreker: «Den som ønsker en slutt på at foreldre utvises, må derfor først få politisk gjennomslag».
– Ansvarsfraskrivelse
Djup er enig med Larsen i at noe av problemet handler om politiske vedtak, men ikke bare det.
– Når Larsen skriver at det er urimelig å klandre UNE og UDI, er det en provoserende ansvarsfraskrivelse. Det finnes mange eksempler på saker der barnas konkrete behov, sårbarhet og situasjon ikke er blitt tilstrekkelig opplyst eller vurdert. Det finnes et handlingsrom her som UNE ikke har benyttet seg av, sier Djup.
Ketil Larsen i UNE sier til Vårt Land at han er helt uenig i at han har bedrevet ansvarsfraskrivelse.
– Tvert imot! Jeg skrev at den som er uenig i en konkret skjønnsutøvelse, gjerne må kritisere UNE. Vi skal sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst, vi skal foreta en forsvarlig avveining, og vi skal sørge for at vedtaket er godt nok begrunnet. Alt dette er vårt ansvar. Men det er ikke vi som skal kritiseres for at reglene er som de er, skriver han i en e-post.
– Straff foreldre på annen måte
Djup kjenner til saker der barna måtte blitt ivaretatt av barnevernet og flyttet i fosterhjem, hvis ikke retten hadde stanset UNEs vedtak om å sende mor ut.
– Det er først når slike saker kommer opp for retten at barnas beste blir godt nok belyst og utfallet mer i tråd med barnas behov. Men det er langt fra alle som får sakene sine prøvd rettslig, sier hun.
Djup mener foreldrene bør straffes på en annen måte enn utvisning, som fotlenke, soning eller bøteleggelse. Dessuten må slike saker få en foreldelsesfrist.
