Løfteløft?

Et løfte om å holde på en hemmelighet, om troskap, om å komme hjem før midnatt, om å levere noe tilbake, om å fronte noe, om å stille på dugnad?

Bibelen er full av løfter fra både Gud og mennesker. Men det er Gud som lover mest - naturlig nok. Gud lover for eksempel at de hjelpeløse skal spise seg mette, at rettferdigheten skal vinne fram, at alt skal bli nytt, at død, tårer, skrik og smerte ikke skal være mer.

Jeg synes løftene fra Gud er både gode og vanskelige. Vanskelige fordi virkeligheten slik den ser ut nå, ikke speiler dem. Altfor mange mennesker, skapt og elsket av Gud, lider og krenkes på ulike vis. Altfor mye av Guds elskede skaperverk utnyttes og ødelegges. Løftene kan nesten virke som en hån overfor de mange som ikke opplever verken rettferdighet, lindring, kjærlighet eller overflod - enten det er her I våre nabolag og egen by, eller lenger ut i verden. Hvor lenge skal det være sånn, Gud?!

Samtidig kjenner jeg at løftene er gode. De kan gi tro og håp, trøst og kampvilje, midt i mørket. Slik de åpenbart har gjort til mange prøvede mennesker opp gjennom historien. Tro på at vi aldri er alene. Tro på at Gud alltid lever og kjemper med oss. Håp om at en dag skal Guds rettferdighet, fred og kjærlighet gjennomtrenge alt. Håp om at siste ord allerede er sagt, og at det ikke er dødens og ondskapens ord, men Guds, livets og godhetens ord. Da er det verdt å kjempe videre.

Hvis vi kan stole på løftene, gir de et løft. Løfteløft. Et perspektiv, en framtidstro, en trygghet, midt i det vonde. Hvis vi tviler på dem, blir de likegyldige eller gjør vondt. Jeg stoler på dem. Fordi jeg ser dem virke, og i glimt ser dem oppfylt.

Sunniva Gylver er prest, for tiden stipendiat på Menighetsfakultetet