Klimasaken som ikke fenger
Skal vekkelseskristne vekkes for klimasaken, må det skje fra talerstolen. Der er det ikke nok at den handler om sosialetikk.
Kirkeledernes klimaengasjement har hatt «stor positiv betydning og gitt også misjonsfolk økt bevissthet om den bibelske forvaltertanken», sa Petter Olsen, en av toppene i den lavkirkelige organisasjonen Indremisjonsforbundet, til Vårt Land på lørdag.
Klarere kan det vel ikke sies at det tverrkirkelige tiårsprosjektet Skaperverk og bærekraft har lykkes med sin visjon: At kirkene og de kristne organisasjonene skal bli pådrivere for klimabevissthet og bærekraftige samfunn.
Problemet er bare at på nettstedet til Sambåndet, det samme Indremisjonsforbundets hovedorgan, ble det ikke publisert en eneste artikkel i 2016 om klimaet og den bibelske forvaltertanken.
Sikkert bare en ren tilfeldighet, tenkte jeg, og undersøkte om det samme gjaldt nettsiden til Utsyn, hovedorganet til Misjonssambandet, den største misjonsorganisasjonen i Norge. Men heller ikke her fant jeg artikler fra det siste året om temaet.
LES OGSÅ: Skal verden reddes av Tesla-eiere kan det være det samme
Ingen klimavekkelse
Da Vårt Land og Grønn hverdag i 2011 miljøtestet 23 kristne sommerstevner, strøk 15 av dem. Tendensen var klar: Jo mer lavkirkelig og vekkelsesorientert en organisasjon er, jo mindre opptatt er man av det Olsen kaller «den bibelske forvaltertanken». Minst oppmerksomhet var det i Misjonssambandet, Indremisjonsforbundet og ulike grener av Pinsebevegelsen.
Apropos sistnevnte, jeg sjekket nettsiden til Korsets Seier også. Mye bra stoff. Men ingen ting om klimaet i år, der heller.
Sluttrapporten fra Skaperverk og bærekraft, forteller det samme: Menighetene i Den norske kirke har det høyeste klimaengasjementet, uten at det på noen som helst måte tar av. I frimenighetene er det derimot svært så labert.
Og nok en gang ser vi det: Jo nærmere vekkelsestradisjonen en kirke eller organisasjon befinner seg, jo mindre er klimaengasjementet. Pinsebevegelsen, Adventistsamfunnet og Frelsesarmeen sendte ikke engang svar på spørsmålene da Skaperverk og bærekraft-prosjektet skulle evalueres.
Urettferdig
Jeg kunne sikkert kritisert Skaperverk og bærekraft for ikke å ha nådd ut til frimenighetene. Jeg kunne for eksempel analysert prosjektets språk og tiltak, og stilt spørsmål om tilnærmingen har tatt vekkelsestradisjonen på alvor.
Det ville i så fall vært urettferdig og lite konstruktivt. Man har ikke akkurat badet i penger. Det er helt naturlig å målrette tiltakene mot de menighetene man har størst muligheter for å lykkes i.
Det går selvsagt også an å løfte pekefingeren mot vekkelseskristne menigheter og organisasjoner. Anklage dem for likegyldighet, for å ikke bry seg. Det ville heller ikke vært så rettferdig. Vekkelseskristne har et sterkt og positivt engasjement for sine medmennesker på en rekke felt.
Uten pekefinger
Da er det mer interessant å spørre hva som gjør at for eksempel Misjonssambandets generalsekretær Øyvind Åsland – som selv ble klimafrelst på Lausanne-konferansen i Cape Town i 2010 – ikke makter å endre holdningen til misjonsfolket?
Litt av svaret gir seg selv. Skal vekkelseskristne vekkes, må det skje fra talerstolen. Og på talerstolen er det ikke nok å snakke om etikk, etikken må handle om kristenlivet.
I vekkelsesmiljøer handler kristenlivet først og fremst om å spre det kristne budskapet slik at andre mennesker blir kristne. Det diakonale arbeidet knyttes gjerne opp til det samme. Og ser du på hvordan misjonslederne har begrunnet sitt sosialetiske engasjement, så er punkt én at kulturen bør bevares kristen fordi det understøtter forkynnelsen av evangeliet.
Andre tema i forkynnelsen, som spiritualitet og åndelig utvikling, er man litt mindre opptatt av i disse miljøene. Det vil si: Mange er opptatt av det, men opplever at de må utenfor sin egen sammenheng for å få det.
Fotspor
Men dette er i ferd med å snu. I Korsvei-stiftelsen har de snakket om at kirken må finne tilbake til sine åndelige røtter i mange år. Man snakker om å etterlate seg slike fotspor Jesus ville etterlatt seg. Om å identifisere seg med de fattige og sårbare, slik han gjorde det. Om å være et eksempel til etterlevelse, slik han var det.
Hvis Åsland ønsker grønn teologi, kan det rett og slett hende han må knytte det til det de gamle kalte helliggjørelse: Å bli preget av Kristus.
I den pietistiske forkynnelsen, som har satt sitt sterke preg på både pinse- og misjonsbevegelsen, handlet det om å avstå fra verdslige gleder, som kino, teater og dans, men også om «gudsfrykt med nøysomhet», og å tjene sine medmennesker, slik Kristus gjorde.
Også i dag handler det om å velge livsstil ut fra en tolkning av hva som kan skade meg selv og min neste. Derfor trenger misjonsfolket og pinsebevegelsen den grønne teologien.
Selv om noen stritter imot, så går det i denne retningen blant vekkelseskristne også.
Problemet er bare at det går sakte. Og verden endrer seg så fort.
Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook.
