Jeg har mer til felles med Børre 
Knudsen enn jeg trodde

Jeg fikk ikke sett filmen om Børre Knudsen før etter at han var død. Jeg orka ikke.

LES MER: - Vet ikke om kampen var verdt prisen

Jeg så filmen en kveld i august, helt aleine, jeg så den til og med enda en gang på nett-TV, og det klargjorde hva som var så problematisk. Det dreide seg ikke om aborttematikken. Den er kompleks, og den er jeg villig til å ta mange og oppheta diskusjoner om. Nå var det andre ting som ble problematiske. Ikke min egen ulikhet med Børre Knudsen, men min likhet.

LES MER: – Vemodet over Børre Knudsen

Lidenskapen vi deler

Da jeg så filmen, ble det klart for meg at jeg deler svært mange lidenskaper med Knudsen. Teologien. Språket. Poe­sien. Salmesangen. Den liturgisk ­tradisjonsbevisste gudstjenestefeiringa. Og det lutherske menneskesynet: et menneskesyn som presiserer at vi ikke får vårt menneskeverd i kraft av å være produktive, men i kraft av å være skapt i Guds bilde.

LES MER: Børre Knudsen er død

Selv det kvikke tempoet i salmesangen hans begeistra meg stort, og den enkle, men solide hverdags­spiritualiteten. All denne lidenskapen har vi delt, vi, Børre og jeg. Om jeg hadde hatt valget mellom å feire guds­tjeneste i en trosmenighet eller i Strandebarm prosti, ville jeg uten tvil valgt det siste. Spiritualiteten og det liturgiske uttrykket ville ligget langt nærmere mine egne preferanser enn for eksempel karismatikken.

SE VIDEO: Var Børre Knudsen en folkefiende?

Umulig kombinasjon

Men om jeg noen gang hadde møtt Børre Knudsen og forsøkt å bli anerkjent som en likeverdig fagperson og teolog, ville det vært umulig. Trolig av en eneste grunn: Jeg er kvinne. Helt uopprettelig: Jeg er kvinne, teolog og prest. Og den kombinasjonen ville vært umulig.

LES MER: 'Bare Børre Knudsen blir husket'

Børre Knudsen mente mye om kvinner og kjønn. Et av stedene synet på kjønn kom tydeligst til uttrykk, var i salmene hans. I salmediktningen opptrer det mange ­kvinner; Maria, bruder, mødre – og horer. Jeg er ikke den første som har observert dette. Allerede i 1982 skrev Inger Vederhus og Eva Lundgren den glitrende artikkelen «Når verdens horelatter blir til brudens frydegråt» i antologien Den bortkomne datter.

SE MER: Børre Knudsen: Hans liv i bilder

Vederhus og Lundgren viser at i disse salmene er det en framstilling av kvinner som aldri lar dem bli subjekter. De er kun passive og tilgjengelige objekter for menns handlinger. Dette er gjennomført helt til topps ved å erotisere gudsbildet, embetssynet og menneskesynet i et komplett patriarkalsk kjønnsparadigme.

LES MER: Filmen om Børre Knudsen: 'Eit intenst portrett'

Det kommer til uttrykk i formuleringer som «Brudgommen jubler over bruden, I hører bare skrik», og «Gud Herrens lender står i lue, her gløder paktens tegn (...) Hun som lå mørk og tom, hun roper: Amen! Kom min kjære! Ja, Herre Jesus, kom!» Opphøying av kvinner og kvinnekroppen er en variasjon av det samme kjønnsparadigmet: «Maria, under korsets offerkniv din gråt som livsens kilde rinner. Vi priser dine bryster og ditt liv, velsignet være du blant kvinner!»

LES MER: Kritikere hyller Børre Knudsen 'tross alt'

Hore og madonna

I beste fall er det pubertalt. I verste fall er det uttrykk for en antropologi der kvinner aldri kan bli subjekter. I Børre Knudsens univers var en kvinne enten jomfru, brud og deretter mor, eller hore. ­Ingenting i mellom. Men hva med oss som ikke er noen av delene? Hva med oss som ønsker å være subjekter ved å delta som fullverdige og likeverdige aktører i kirke, teologi og samfunnsliv? For Knudsen var ikke dette en rolle som kvinner kunne gå inn i. Kvinner var henvist til de nevnte rollene, enten som gode kvinner i kraft av jomfruelighet, dernest moderskap, eller som dårlige kvinner i hore-roller.

LES MER: Prestefiende ville sette Børre Knudsen til veggs

Da jeg hadde sett filmen ferdig for andre gang, dukket det opp et minne fra 1993. Jeg var teologistudent, og Den norske kirke hadde nettopp fått utnevnt sin første kvinnelige ­biskop, faktisk den første kvinnelige lutherske biskopen i hele Norden, Rosemarie Køhn. Så stolte vi var, vi unge, kvinnelige teologistudenter! Utnevningen av Rose var en enorm anerkjennelse av kvinnelige prester.

LES MER: Siste scener av en tung kamp

Da dagen kom hvor Rose skulle innsettes som biskop i Hamar, dukket ­Børre Knudsen og Ludvig Nessa opp. Med de sedvanlige remediene, ketchupinnsmurte plastdukker, bråk og dommedagsprofetier, ropte de ut sin avsky mot kvinnelige prester generelt, og mot en kvinnelig biskop spesielt.

LES MER: «Norsk kristenliv hadde vært atskillig fattigere uten Børre Knudsen»

Brand-skikkelsen

De greide ikke å ødelegge denne dagen for alle som var tindrende glade. Men de anskueliggjorde noen eldgamle, dypt­gående forestillinger om at kvinner i Børre Knudsens teologiske univers ikke kan være subjekter.

LES MER: Børre Knudsens datter mener både farens støttespillere og motstandere plaget familien

Jeg lurer på om alle de som nå hyller Børre Knudsen, ser dette? Fornuftige (mannlige) teologer og andre som har stått i front i likestillingskampen sammen med kvinner, som har kjempa for likeverd og likestilling – ser de ikke hva slags kvinnesyn denne formen for luthersk høykirkelighet representerer?

LES MER: – Føler jeg kjenner Børre Knudsen etter å ha sett filmen

Alle som hyller Knudsen for å være en Brand-skikkelse, den siste profet, han som sto der andre sviktet, den eneste som holdt ut i striden – ser dere ikke hvilke omkostninger dette fikk for alle kvinner?

LES MER: Børre Knudsen: Kampen var ikke forgjeves

Mitt inntrykk er at da Knudsen døde, skjedde det brått en forbrødring på tvers av mange allianser. Alle tidligere idealer om en kirke der kvinner og menn hadde del i samme menneskeverd, gudbilledlikhet og oppdrag, var glemt. Er vi på vei tilbake til en kirke der kjønnskategoriene igjen skal sementeres? Kategorier der kvinner er passive, mottakende og tilgjengelige? Der aktivitet, mot og handlekraft er forbeholdt menn?

LES MER: Ein utoleleg profet

Børre og jeg kunne sikkert møtt hverandre på mye. Men ikke på at kvinner er fullverdige subjekter.

Denne artikkelen sto på trykk i spalten Hellighet & Hverdag tirsdag 23. september 2014.

Merete Thomassen

Merete Thomassen er Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet og spaltist i Vårt Land.