Indonesia får millioner i bistand, men gir også til andre

Indonesia fikk 785 millioner kroner i bistand fra Norge i fjor. Samtidig gir Indonesia mer og mer bistand til andre land. Landet er eksempel på at den globale bistandsarenaen er i ferd med å endre seg. Det kalles en stille revolusjon:

• Flere og flere land som har blitt regnet som fattige starter med bistand, eller øker sin bistand.
• Dette er en del av den såkalte sør-til-sør-bistanden, altså utviklingshjelp fra et land i en fattig region av verden til andre land – oftest i samme region.
• Store deler av denne bistanden er ikke penger, men deling av kunnskap.

– Bistanden må forandre seg

– Verden forandrer seg. Derfor må bistanden forandre seg.

Slik kommenterer Bård Vegar Solhjell, direktør i Norad, at det globale landskapet av land som yter bistand endrer seg. Han mener det er meningsløst å fremdeles snakke om rike og fattige bistandsland. Forskjellene er jevnet ut, og landene er mer likeverdige.

– Vi har en egeninteresse i dette – vi kan for eksempel lære av land som Indonesia. De kommer med nye, friske perspektiv. Det andre er at vi trenger å øke bistanden til de aller fattigste landene. Derfor er det bra at land som Indonesia, Brasil, Colombia og andre øker innsatsen sammen med europeiske land. Det tredje er at vi skaper og forsterker relasjonene til andre land.

Solhjell peker på at da bistandsarbeidet i sin tid startet, var det med noen få rike land, hovedsakelig i Europa. Mesteparten av verden var ganske fattig. Flere land har fremdeles fattigdom, men de har blitt middelinntekt-land med store ressurser, og er dominerende land i sin region. Eksempler er Colombia, Sør-Afrika og Mexico.

Også solidaritet

Hva er forklaringen på flere bistandshjelpere i verden – er det et tegn på økonomisk vekst, eller er det en økende vilje til å hjelpe?

– Det er nok begge deler, sier kanadiske Rachael Celljas, forsker ved Center for Global Development.

Sammen med forskerkolleger har hun skrevet en rapport om det nye bistandslandskapet.

– For bistand mellom land i sør handler det mye om solidaritet, sier Celljas.

Indonesia: Vokser økonomisk

– Mest på grunn av økonomisk vekst. Vi har mer til overs, svarer Siti Nugraha Mauludiah på samme spørsmål.

Hun er ekspedisjonssjef ved utenriksdepartementet i Indonesia og har denne uken deltatt på en konferanse i Oslo for nærmere 50 bistandsland. Norge og Indonesia har vært arrangører.

– I år er vår bistand rundt 17 millioner dollar. Kanskje det er lite i forhold hva Norge gir, men for oss er det mye mer enn tidligere. Vi har mottatt assistanse fra tradisjonelle donorer, og jeg synes det er på tide at vi gir noe tilbake til verdenssamfunnet, sier Mauludiah.

Norge gir til regnskog

Indonesia startet med bistand allerede på 50-tallet, men den har økt de siste tiårene. I likhet med mange land bistår de sine naboer i regionen. I de siste årene har imidlertid Indonesia økt bistanden til land i Afrika.

Det alt vesentlige av bistanden fra Norge i 2021 gikk til miljø og energi. Les: Regnskogbevaring. Siden 2011 har norsk bistand til landet økt betraktelig.

Bistår med det de kan

– Hvorfor gir Indonesia bistand samtidig som dere mottar selv?

– Vi er fremdeles avhengig av å motta bistand. Vi yter bistand på områder der vi har kapasitet. For eksempel har enkelte land bedt om gjeldshåndtering, sier Siti og bekrefter at mye av bistanden mellom land i sør ikke er penger, men overføring av kunnskap,sier Siti Nugraha Mauludiah.

– Hvilken fordel får dere selv av å være et bistandsland?

– Tettere samarbeid med land. Det gjør at vi forstår hverandre bedre, noe som hindrer konflikt. Gir det oss økonomiske fordeler – for eksempel ved at indonesiske entreprenører bygger veier på Øst-Timor – så er det bra. Men det er ikke hovedgrunnen.

Mistro hindrer samarbeid

Rachael Celljas peker på at mye kan gjøres for at samarbeidet i bistanden blir bedre, særlig mellom de tradisjonelle bistandslandene og de utradisjonelle. Ulikt syn på normer, visjoner og hvordan samarbeidet skal foregå er en stor barriere, ifølge forskeren.

En vesentlig årsak er mistro. Dette kommer av den historiske uretten mange fattige land har opplevd fra rike land.

– I tillegg kommer at land har sviktet i å følge opp sine forpliktelser om å bidra til utvikling. Det har vært mange brutte løfter – enten det handler om klimafinansiering eller å oppfylle at FNs mål om at 0,7 prosent av et lands BNP skal gå til bistand, sier Celljas.

Samtidig ser forskeren at både gamle og nye bistandsland har de samme målene. Det bør være grunnlag for bedre samarbeid, mener hun.

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme er journalist i nyhetsavdelingen i Vårt Land. Han har arbeidet i Vårt Land siden 1996 og har tidligere vært deskjournalist, presentasjonssjef og nyhetsleder i avisa. Han skriver blant annet om forfulgte grupper, religiøse minoriteter og menneskerettigheter.