I folkemordets skygge
Den tyrkiske invasjonen i Syria vekker til live minnene om folkemordet på syriske og armenske kristne for hundre år siden.
Armenske kristne på flukt fra tyrkisk bombardement i Syria. Bildet er fra denne uka, men det skapte sterke assosiasjoner til armenerne som ble jaget av tyrkere for hundre år siden. Da Donald Trump trakk de amerikanske styrkene ut sist helg, kom det nødrop fra syriske kristne. Også de var i sin tid ofre for tyrkerne.
De kristne som til nå har bodd i det nordlige Syria er for en stor del etterkommere etter de som flyktet fra Tyrkia i årene 1915–20. Men de kristne i dette området har en lang historie fra lenge før både tyrkere og islam kom dit.
Fra apostlene
De syrisk-ortodokse kristne, som ofte kaller seg assyrere, regner sine røtter tilbake til menigheten i Antiokia, som både apostelen Peter grunnla og Paulus hadde som base. Antokia ligger i dag i Tyrkia. Den armensk-apostoliske kirke regner sin historie tilbake til apostlene Taddeus og Bartolomeus, som skal ha kommet til Armenia som misjonærer.
Armenia omfattet i tidlig middelalder hele området mellom Kaukasus og Middelhavet. Selv om den politiske selvstendigheten gikk tapt for tusen år siden, bodde armenerne i hele området helt fram til første verdenskrig. Deres identitet ble ivaretatt av den armenske kirken, med sitt eget alfabet og språk.
De syrisk-ortodokse kristne bodde i Syria og det sør-østlige Anatolia (i dag Tyrkia), hvor de i sin tid utgjorde flertallet av befolkningen. Også deres identitet var knyttet til kirken, som skilte seg ut med arameisk språk og sin egen liturgi.
Den armenske og den syriske kirken skilte lag med den vestlige kirken etter kirkemøtet i Kalkedon i 451. De ble erklært som kjettere av keiseren i Konstantinopel, som forfulgte særlig den syriske kirken. Dermed kom de til å miste mye av kontakten med vestlige kirker. Til gjengjeld ekspanderte den syriske kirken østover. Den ble dominerende i Persia (dagens Iran) og nådde helt til India.
Folkemord
Forfølgelsen fra Konstantinopel tok slutt da muslimene erobret området. Arabiske muslimer erobret Syria på 600-tallet. Senere ble Syria og Tyrkia del av det ottomanske riket. Både assyrerne og armenerne ble anerkjent som egne folkegrupper – såkalte millet – i det ottomanske riket. De hadde stor grad av indre selvstyre og kirken fikk frihet til å fungere.
De kristne var likevel diskriminert i det muslimske riket. Men det var først på 1800-tallet at de ble forfulgt og forsøkt utryddet. Sultanen så armenerne som en mulig russisk femtekolonne, og utførte massakre på armenere på slutten av 1800-tallet. De sekulære tyrkiske nasjonalistene først på 1900-tallet ville fjerne de kristne minoritetene. Fra 1915 gjennomførte de massakrer og deportasjoner som nesten renset Tyrkia for kristne.
Dette rammet ikke bare armenerne, men også de syrisk-ortodokse kristne som bodde i Tyrkia. Det armenske folkemordet er etter hvert velkjent. Folkemordet på assyrere er langt mindre kjent. Minst 200.000 assyrere ble drept, og de overlevende flyktet til det nordlige Syria. Det er deres etterkommere som nå frykter den tyrkiske invasjonen.
Kurderne
Tyrkerne er imidlertid denne gangen ikke ute etter å ta de kristne. Det er kurderne invasjonen retter seg mot.
Kurderne er en tredje folkegruppe som lenge har bodd øst i Tyrkia og nord i Syria, foruten i Irak og Iran. Opprinnelig var kurderne nomadefolk som levde blant de mer bofaste armenerne og assyrerne. I det ottomanske riket ble kurderne anerkjent som egen folkegruppe med indre selvstyre.
Kurderne er for det aller meste muslimer, og de ble ikke rammet av den etniske rensingen i Tyrkia for hundre år siden. Derimot var det mange kurdere som deltok i massakrene av de kristne den gangen.
De siste ti årene har derimot kurderne vært de kristnes beskyttelse. De kristne som rømte fra IS, søkte tilflukt i de kurdiske områdene, hvor de stort sett ble godt mottatt. De kurdiske militsene hadde støtte fra amerikanske soldater. Det er denne beskyttelsen de kristne nå er redde for å miste. Trump har trukket USA ut, og de kurdiske militsene er truet av den tyrkiske invasjonen.
Assad
Hvor alvorlig kurderne ser på trusselen fra Tyrkia, viser seg i at de nå har bedt om hjelp fra Assad-regimet, som de har slåss mot de siste ti årene. Det kan være gode nyheter for de kristne. De syriske kristne har for en stor del støttet Assad av frykt for islamistiske ekstremister.
Assad er igjen støttet av Russland. Dermed står russisk-støttede styrker nå mot NATO-landet Tyrkia. Men Erdogan har de siste årene hatt et bedre forhold til Putin enn til NATO. Med USA ute, er det Russland som sitter med nøkkelen til hva som skal skje videre.
I dette store spillet er de kristne knapt nok noen brikke. De er snarere hjelpeløse offer for det som bestemmes av andre. Men kanskje de kan håpe på mer forståelse fra den ortodokse kristne i Kreml enn fra Trump?
Den kristne minoriteten i Syria er i en ytterst sårbar posisjon. Om de havner i en tyrkisk sikkerhetssone som så befolkes av muslimske flyktninger fra Syria, kan det være slutten for dem.
Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.
