Hevder offentlige ansatte «overvarsler» barnevernet
BARNEVERN: Ubegrunnede bekymringsmeldinger til barnevernet kan virke mot sin hensikt, mener Kirkens bymisjon-ansatte. – Det bør bli enklere å drøfte saker med barnevernet før man melder, sier sosiologiprofessor.
– De fleste minoritetsfamilier vi jobber med er redde for barnevernet fordi de er redde for å miste barna sine. For mange er det nok også ganske uforståelig hvilke kriterier som legges til grunn for barneoppdragelse i norsk kontekst, og hva som egentlig skal til for å unngå fokus fra barnevernet, sier daglig leder ved Primærmedisinsk verksted (PMV), Inger Johanne Aas.
PMV er Kirkens bymisjons brobyggertjeneste for minoritetsfamilier og innvandrernettverk som opplever utfordringer i møte med det norske hjelpeapparatet.
Et av målene for tjenesten er å styrke tilliten mellom familiene og barnevernet. Den oppgaven er ikke alltid like enkel.
– Vi ser at det i dag er en skjør relasjon mellom minoritetsbefolkningen og barnevernet, sier Aas.
– «Nabokjerringer» som varsler
En av faktorene som ofte skaper frykt er bekymringsmeldinger fra offentlige instanser og privatpersoner. Sammen med kollega Vilde Reichelt skrev Aas nylig et debattinnlegg i Vårt Land om «bekymringsmeldinger uten relevans», og pekte på at ubegrunnede varsler til barnevernet kan få «skjebnesvangre konsekvenser» for de berørte familiene.
– Vi må vurdere motivene når både «nabokjerringer» og de offentlig ansatte ser det som sitt ansvar og sin pålagte meldeplikt å sende bekymringsmeldinger uten relevans, skrev Aas og Reichelt i innlegget.
– På hvilken måte er ubegrunnede bekymringsmeldinger problematiske?
– Bekymringsmeldinger fører ofte til store undersøkelser, og kan fungere mot sin hensikt i tilfeller der meldingen ikke er grundig vurdert. Vi opplever at det kan virke som om en del av varslingene er gjort på automatikk, og at de derfor mangler denne vurderingen, forklarer Aas.
Ulike vurderinger
Janne Irén Paulsen Breimo er professor ved Nord universitet, og har forsket på bekymringsmeldingens rolle i samarbeidet mellom barnevernet og andre offentlige tjenester.
– Jeg har blitt overrasket over hvor ulikt ulike tjenesteytere tenker omkring det å sende inn en bekymringsmelding, sier Breimo, og utdyper:
– Mens noen kvier seg veldig for å sende en bekymringsmelding og håper at noen andre vil sende den i stedet, er det andre som selv sier at de «ikke har filter» og som sender melding med en gang de blir bekymret for et barn.
Breimo og forskerkollegene har gjennomført intervjuer med 16 ansatte ved offentlige institusjoner som NAV, skoler, barnehager, politi og helsestasjon for å få svar på hvilke avveininger som gjøres når en bekymringsmelding blir vurdert sendt.
Resultatene er publisert i artikkelen «Bekymret eller ikke bekymret – er det spørsmålet?» i Tidsskrift for samfunnsforskning.
Tidligere samarbeid
Tall fra SSB kan tyde på at de som har daglig kontakt med barna, for eksempel barnehageansatte, er de som sender færrest bekymringsmeldinger sett i forhold til hvor mange barn de er i kontakt med.
– Det kan både føre til at det sendes bekymringsmeldinger som det egentlig ikke er grunnlag for å sende, og at meldinger som burde ha vært sendt ikke blir det, forteller hun.
For å unngå dette mener Breimo det bør bli enklere for offentlige ansatte å komme i kontakt med barnevernet før de eventuelt sender en bekymringsmelding.
– Da kan man diskutere spørsmål som: «Er dette en sak hvor det er grunn til bekymring eller ikke?», «skal man sette inn tiltak som kan sette familien bedre i stand til å ivareta omsorgsoppgavene?» eller «hvordan skriver man en god bekymringsmelding?», sier hun.
Ikke noe må overses når man melder
Inger Johanne Aas forklarer at det ikke nødvendigvis varsles for mye, men at det er måten det blir gjort på som er utfordrende.
– Når man står i posisjon til å sende bekymringsmelding skal man ikke overse noe, men man skal ha en bevisst holdning til meldingen, utdyper Aas.
Hun presiserer at det er viktig å tenke nøye over hva man tror er galt i en familie, samt hvordan man forstår dette i den settingen familien lever i.
I minoritetsbefolkningen kan det være mange ulike måter å forstå både verdier og levekår på. Med norske øyne vil noe kunne oppfattes som rart eller uforståelig. Aas tror det er mangelen på kulturell forståelse som ofte gjør at en varslingssak blir «større enn den behøver å være».
– Tverrkulturell kommunikasjon og dialog er et felt som er ekstremt komplekst, og vi synes derfor det er svært gledelig at det nå løftes frem et ønske om økt kompetanse på området, sier Aas.
