Grenseløs hjelp
Grenser eksisterer bare på papiret. Vi er forpliktet til å hjelpe.
Mens kommentarfeltene i nettavisene fylles av frykt og forslag om å stenge grensene og innstille flyvninger til vestafrikanske land, gjør hjelpearbeidere det motsatte: De reiser ned til ebolarammede områder for å hjelpe. De utsetter seg for smittefare, lever og jobber under ekstreme forhold og står midt i en virkelighet vi ikke kan forestille oss.
I går kom en ebolasmittet norsk hjelpearbeider hjem til Norge, og frykten for ebolaspredning rykket enda nærmere. Hvordan vi som folk håndterer den frykten, forteller oss mye om hvem vi er. Det viser også at verden er uten grenser og at hjelpen må derfor være grenseløs.
LES OGSÅ: Norge vurderer å bidra til britisk ebolainitiativ
Leger Uten Grenser har brukt brann som et bilde på ebolautbruddet og hva man må gjøre: «Man må gå inn i det brennende huset. Det er ikke risikofritt, men vi får ikke slukket brannen dersom vi ikke går inn. Da er det jo gledelig at det finnes så mange mennesker som melder seg for å reise ned for å bekjempe denne epidemien», sier generalsekretær Anne-Cecilie Kaltenborn til Aftenposten.
LES OGSÅ: Trenger mer folk til Vest-Afrika
For sent
Hvorfor våknet verdenssamfunnet så sent? Og hvorfor lyttet vi ikke til advarslene? I april i år mente Verdens Helseorganisasjon at det ikke var snakk om en epidemi og nedtonet faren, til tross for at internasjonale hjelpeorganisasjoner slo alarm. «Det er fortsatt relativt smått», uttalte WHO-talsmann Gregory Hart. Leger Uten Grenser advarte allerede da om at ebolautbruddet kunne få et omfang «uten sidestykke», blant annet fordi det fryktede viruset hadde spredd seg til mange steder, blant annet til Guineas hovedstad Conakry.
Noen måneder senere sier WHO at epidemien er ute av kontroll. USAs president Barack Obama kaller sykdommen en trussel mot den globale sikkerheten.
For lite, for sakte og for sen global respons. I sommer sa en av de to amerikanske misjonærene som ble smittet i Liberia, nettopp det. At det skulle to amerikanere til før USA skjønte alvoret. – Utbruddet skjedde for ni måneder siden, men fikk lite oppmerksomhet før jeg og kollegaen min ble smittet, har han uttalt.
Og, som Olaf Thommessen treffende påpekte for en tid tilbake: «Vi noterer oss at verdenssamfunnet reagerte da man trodde ebola hadde kommet til England».
Dessverre er det slik at så lenge viruset befinner seg langt, langt unna, bryr vi oss for lite.
LES OGSÅ: – Ebola-rammede land har begrensede ressurser
Katastrofe
For nesten 40 år siden oppdaget den belgiske mikrobiologen Peter Piot ebolaviruset. I dag frykter også han at omfanget av det siste utbruddet kan bli større enn noen gang. Det er ikke lenger en epidemi, men en humanitær katastrofe, sier han.
Ifølge WHO er over 7.400 mennesker smittet, og sykdommen har krevd minst 3.431 liv. De hardest rammede områdene er Liberia, Sierra Leone og Guinea i Vest-Afrika. Det er også påvist et utbrudd i Kongo. Svært fattige land, med begrensede ressurser til å bekjempe utbruddet.
LES OGSÅ: Norsk hjelpearbeider smittet av ebola
Isolasjon
De vestafrikanske landene som er rammet, ligger langt unna vår trygge havn. Det viser med all mulig tydelighet at vi er avhengige av hverandre. Og at det er vår plikt å hjelpe. Det står respekt av de som frivillig «løper inn i et brennende hus», og som gjør det gang etter gang. De tar konsekvensen av at vi står midt i et globalt fellesskap og at solidaritet med andre er grunnleggende for våre liv.
«I går rant det jo en svettedråpe ned i øyet mitt mens jeg var inne blant pasientene. Kan viruset ha kommet seg inn gjennom de bittesmå ventilasjonshullene i hodebeskyttelsen, blandet seg med svetten og rent ned i øyet mitt? Hjertet slår plutselig raskere. Nei, det tar jo minst to dager å utvikle symptomer».
Sitatet er frafeltarbeideren Sebastian Stein, som i en kronikk i Aftenposten beskriver hvordan det er å jobbe i et ebolarammet område. Han er beskyttet av vernedrakt og jobber etter strenge sikkerhetsinstrukser, men frykten er der likevel. Da kan man bare tenke seg hvordan situasjonen er for de som lever og bor i de rammede landene, og som ikke kan reise noe annet sted.
LES OGSÅ: – Reddes ikke av donasjoner
Une Bratberg er utenriksjournalist og kommentator i Vårt Land.
