Gjerdrum-folket gruer seg til ettårsmarkeringen: – Jeg er trøtt og spent

12 måneder har gått siden befolkningen på Ask i Gjerdrum ble revet ut av romjulsroen da de opplevde det største kvikkleireskredet i nyere norsk historie. Skredet tok elleve liv, inkludert et ufødt barn. 31 hjem ble jevnet med jorden og 1600 mennesker ble evakuert.

– Lokalsamfunnet har blitt mer sammensveiset etter skredet. Vi som bodde der, har jo mistet den kontakten vi hadde gjennom å være et nabolag, men vi har opplevd noe som knytter oss sammen, forteller Bjørg Elisabeth Oserud.

Hun er sokneprest i Nes, men bor på Ask i Gjerdrum. Femmannsboligen hun bodde i for ett år siden, ble tatt av skredet, men hun greide å redde seg unna i siste liten.

Oserud forteller at hun gruer seg til selve dagen ett år etter. Også brannen i en av boligene ved skredkanten 19. desember gjorde situasjonen mer anspent.

– Jeg kjenner at jeg er trøtt og spent. Men jeg er heldig, og har folk rundt meg som er glade i meg og som passer på meg. Det er hyggelig å vite at jeg ikke er alene.

Samles for å bearbeide

Hendelsen preger fremdeles lokalsamfunnet. Oserud forteller at dette er noe som alltid blir snakket om når de samles.

– Det er tydelig at dette fremdeles er noe som påvirker mange i stor grad.

Hun er glad for at det er flere arenaer for lokalbefolkningen der de kan møtes og snakke med hverandre, enten om det som har skjedd, eller bare å slå av en prat.

– Det er flere tilbud rundt omkring i kommunen for å kunne samles og møtes, enten det er på kulturhuset eller for å spise vafler og drikke kaffe i kirken.

– Kommunen har gjort en kjempejobb

Tidligere i år skrev VG om familien Westersø som bodde i en av boligene som ble tatt av skredet. De følte ikke at de hadde blitt godt nok ivaretatt av kommunen i etterkant av skredet. De fortalte til VG at de ble oppringt av kommunen med et «standardisert spørreskjema» to måneder etter hendelsen, for så å ikke høre noe mer.

Oserud føler derimot at hun har fått god oppfølging fra kommunen.

– Jeg ble oppringt av kommunen, og da svarte jeg på spørsmålene deres og de fant ut hvor mye hjelp jeg hadde behov for. Selv om jeg sa at jeg ikke trengte noe særlig hjelp, ringte de meg likevel opp igjen for å passe på at alt var i orden. Kommunen har gjort en kjempejobb.

Et tydelig familiefokus

Etter kvikkleireskredet ble det raskt etablert sentre for pårørende og evakuerte. Det var bemannet av kriseteam fra kommunen med støtte fra det regionale ressurssenteret om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS), samt hjelp fra nabokommuner.

I tillegg ble det tidlig etablert psykososiale støtteteam for barn og unge, som hadde fokus på å ivareta og følge opp barn og unge, å gi tilpasset informasjon og å forberede ansatte på skoler og barnehager.

– Dette var av stor betydning, da mange av de ansatte selv sto i en krise og var direkte berørt selv, forteller Hanne Bjørkvold Lilleåsen, virksomhetsleder for kommunens ressurssenter for psykososial oppfølging.

– Vi hadde et tydelig familiefokus. Kriser gjør noe med en familiedynamikk, og da er det viktig at man får den hjelpen man har behov for.

Lilleåsen forteller at kommunen også fikk god hjelp fra Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), sorgstøttesenteret, BUP og DPS. De fikk også raskt på plass en hjelpetelefon med kvalifisert personell som kunne håndtere reaksjonene som kom. Hjelpetelefonen er fremdeles bemannet, og her kan innbyggere selv ta kontakt hvis de ønsker det.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og det regionale ressurssenteret om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) kom raskt på banen etter å ha fått i oppdrag fra Helsedirektoratet å bistå kommunen.

– Det har vært en helt uvurderlig støtte for oss å få tilgang på en slik massiv kunnskapsplattform, som kunne tilpasses lokale forhold, sier Lilleåsen.

Tilpasset oppfølging

I hovedsak er det de direkte berørte og evakuerte som har blitt kontaktet proaktivt fra kommunen, som har fått tilbud om oppfølging.

– I første omgang skulle vi rette oss mot de med en ekstra sårbarhet, som var mest eksponert for katastrofen. Vi har forsøkt å komme i kontakt med alle innbyggerne som har vært evakuert, og da brukt ulike kartleggingsverktøy for å tilpasse oppfølgingen til hver enkelt, sier virksomhetslederen.

Det ikke finnes ikke nasjonale kartleggingsverktøy til å finne ut hva som er riktig oppfølging for mennesker som har opplevd en slik traumatisk hendelse. Derfor tok det tid å få alt på plass, forklarer Lilleåsen.

– Vi har jobbet ut fra de ressursene og kunnskapen vi har, og fulgt de anbefalingene vi har fått. Det vil alltid være noen som kjenner at oppfølgingen ikke passet for dem, og da vil vi gå i dialog med dem for å tilpasse det til den enkelte, sier hun til Vårt Land.

Soknepresten: – Vi er alle berørte

– Alle i lokalsamfunnet er berørt i større eller mindre grad. Det gir oss en større sårbarhet når vi skal jobbe med hendelsen i etterkant, forteller sokneprest i Gjerdrum og Heni menighet, Jakob Furuseth.

I kirka har de etablert sorggrupper, hvor etterlatte kan møtes og prate og bearbeide det som har skjedd. Hver fredag er det dessuten «vaffelfredag», initiert av den nyansatte diakonen Åshild Stordrange Storheim. Det er hun som leder kirkas omsorgsarbeid i Gjerdrum.

– Vaffelfredagen er en fin anledning til å samles for å prate om det som har skjedd – eller bare noe helt annet. Bare at man møtes og kan ha det litt hyggelig i fellesskap, er viktig, forteller Furuseth.

Må lytte til egne behov

Siden Gjerdrum er en liten kommune, er også de som jobber med sorgarbeid og oppfølging, berørte av skredet. Soknepresten forteller at de derfor må være ekstra lydhøre også for egne behov.

– Vi har vært nødt til å passe på oss selv i dette også, ved å lytte til egen kropp og egne behov, så vi ikke sliter oss helt ut.

Samtidig mener han det også gir en fantastisk mulighet til å hjelpe hverandre, siden dette er noe de har opplevd i fellesskap.

– Vi er alle berørte, sier Furuseth.