Fremtiden skal dømme oss

Geir Stian Ulstein

Forfatter

«Hva skjer når krigen er slutt?» var spørsmålet i en paneldiskusjon på Litt.Sandnes i begynnelsen av november. Debatten ble ledet av Sven Egil Omdal og hadde Sylo Taraku (Agenda), Eirik Veum (NRK) og undertegnede i panelet. Blant spørsmålene som ble drøftet, var situasjonen til norske kvinner og barn tilknyttet ISIS, som fremdeles befinner seg i Syria og som norske myndigheter ikke ønsker å hjelpe. Det er opplagt ingen enkel løsning på situasjonen, men i vår fortid – den historiske perioden vi er aller mest opptatt av: den andre verdenskrig – finnes et lignende scenario der også frykt og hevn dikterte våre myndigheters handling vel så mye som fornuft.

Landskvinner sjokkerte brigadesoldatene

I 1947 ble norske soldater sendt til Tyskland. Dette var Tysklandsbrigaden som skulle vokte freden i fiendelandet, blant annet ved å være soldater av et annet format enn den tyske okkupasjonsmakten hadde vært under krigen. Soldatene skulle være et av eksemplene på at et demokrati var å foretrekke. Provokasjon med Hitler-sympatier overfor soldatene skulle i mest mulig grad ignoreres. I motsetning til Nazi-Tyskland måtte et demokratisk land være robust nok til å tåle meninger av alle slag – la oss i denne sammenhengen se vekk fra straff for medlemskap i et bestemt politisk parti (NS) og andre selvmotsigelser i det norske krigsoppgjøret.

I mitt arbeid med boken Tysklandsbrigaden – til fiendeland for freden (Spartacus 2018), fant jeg imidlertid riper i dette glansbildet «demokrati» som de allierte tegnet opp for tyskerne. Blant ruinene i fiendeland dukket også norske kvinner og barn opp. Kvinnene var etter freden blitt deportert til Tyskland (en opplagt forskjell fra Syria-kvinnene). Så snart det verste sjokket med alle ruinene i Tyskland hadde lagt seg, var det møter med disse landskvinnene som sjokkerte brigadesoldatene, det å oppdage at en avmagret kvinne med et utsultet barn i armene, var norsk «tyskerjente».

Maktet ikke finne bedre løsning

Høsten 2018 sa statsminister Erna Solberg, på vegne av staten, unnskyld til disse norske «tyskerjentene», de som hadde giftet seg med tyske menn under krigen. For å kunne deportere disse kvinnene i 1945, måtte loven ha en grunnlovsstridig tilbakevirkende kraft. Og i denne sammenhengen vek Grunnloven. Dermed ble kvinnene plassert i leirer rundt om i Norge før de ble sendt til Tyskland «I og med at de inngår ekteskap med tyskere, bør deres politiske tilknytning til Norge være brutt», het det i Stortinget i august 1945. Uten statsborgerskap ble de ansett som tyske og utvist sammen med alle andre tyskere.

Å si unnskyld omtrent tre fjerdedels århundre i etterkant sikret et politisk poeng. Det bemerkelsesverdige var imidlertid at den opplagt feilproporsjonerte straffen ikke ble forsøkt korrigert mens det ville hatt betydning for kvinnene og barna det gjaldt. Vi som skuer tilbake, uberørt av fredsrus og harme, ser at straffen «tyskerjentene» ble utsatt for, ikke er opplagt. Det norske samfunnet anno fredssommeren 1945 ønsket derimot ikke – eller maktet ikke – å finne en bedre løsning for kvinnene som harmen ble rettet mot.

Vanskelig å forstå

Den samme mangelen på en forholdsmessig løsning kan man finne igjen for kvinner som forlot Norge og knyttet seg til ISIS de senere årene. Det er lett å rette raseriet mot dem og vanskelig å forstå handlingen deres. Fortjener de egentlig en ny sjanse, og vil en norsk domstol kunne gi dem straff som fortjent? Er vi likevel i posisjon til å la dem forsvinne for oss? Skal vi bare redde barna deres? Kan ikke de norske barna som befinner seg i Syria bringes hjem uten mødrene sine, blir spørsmålet om vi i dag befinner oss i en såpass robust velferdsstat at vi makter både å hjelpe barna og gjenintegrere mødrene deres.

Alternativet er at vi lever i et samfunn som ikke kan hjelpe sine egne barn fanget i en grusom situasjon. Hva sier det om oss?

LES OGSÅ: Vårt Land mener: Et menneske slutter ikke å være norsk selv om det er kriminelt

Vi står foran et valg

Norske myndigheter nektet etter krigen Røde Kors å hjelpe «tyskerjentene». Røde Kors-pakker til «fienden» kunne skape misnøye hjemme i Norge. Mange av kvinnene søkte desperat norske myndigheter om å få vende hjem. De fleste fikk avslag. Få av dem levde idet statens unnskyldning kom.

Og der står vi, foran et valg som blir tatt for oss, men som noen i fremtiden skal forsvare, unnskylde eller fordømme, og det på et tidspunkt da faktorer som frykt og harme er luket vekk fra situasjonen. NRKs Eirik Veum levnet ikke mye til fantasien under nevnte debatt på litteraturfestivalen i Sandnes når det gjaldt forholdene disse barna og deres mødre, lever under. Finnes det for eksempel tilfeller der dømte norske drapsmenn er blitt hentet hjem fra utenlandsk fengsel, ved hjelp av stor norsk ressursbruk, vil jo det få ettertiden til å heve øyenbrynene. Hva da med nordmenn som ennå ikke var dømt, ja, til og med mindreårige, vil kanskje det neste spørsmålet lyde.

Unnslipper problemet

I historien til de norske ISIS-kvinnene og deres barn blir det et spørsmål om det som er politisk populært og lettvint ressursmessig, er det samme som hva som er fornuftig, særlig når krigens tåke har lettet. Men kanskje unnslipper vi hele problemet, slik politikerne i sin tid unnslapp ansvar for «tyskerjentenes» skjebne: Vi kan alltid få noen – som ennå ikke er født – til å si unnskyld.

LES MER: