Forvirrende fra kirkerådslederen

Espen Ottosen

Informasjonsleder i NLM

Jeg har lest rapporten «Å være en sak – LHBT+: holdninger og arbeidsmiljø i Kirken» som ble offentliggjort 30. oktober. Mye i rapporten er viktig og interessant. Vi som mener at homofilt samliv er i strid med kristen etikk er forpliktet til å ta tydelig avstand fra all hets og trakassering av homofile. Når det er sagt, er jeg også kritisk til noe av rapportens innhold. Det sa jeg også til Vårt Land 4. november. Jeg påpekte blant annet at «ulik teologi om samlivsetikk vil føre til ulike tanker om diskriminering».

Forvirrende respons fra Raaum

Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum kaller uttalelsen min for «underlig» i Vårt Land. Hun slår fast at det ikke er «teologien som definerer hva som er diskriminering, det er norsk lov». Og så viser hun til at «Den norske kirke er en arbeidsgiver som følger arbeidsmiljøloven og diskrimineringsloven».

Jeg opplever denne responsen noe forvirrende. For det er ikke alltid slik at Gunleiksrud Raaum nøyer seg med å kalle for diskriminering det som er diskriminering etter norsk lov. Interesseorganisasjonen Åpen Folkekirke – der Gunleiksrud Raaum sitter sentralt – uttalte på sitt årsmøte i mars at «Den norske kirke mangler en enhetlig arbeidsgiverpolitikk og tillater fremdeles at LHBT diskrimineres ved ansettelser». Klarere kan det vel ikke sies at organisasjonen mener at et nei til homofilt samliv er det samme som å diskriminere.

Ufordrende holdninger

I sitt innlegg i Vårt Land påpeker Gunleiksrud Raaum at det er «ulik praksis mht. tilsetting av personer som er gift med en av samme kjønn og det er ulike meninger i Den norske kirke om det skal stilles spørsmål om samlivsform i forbindelse med tilsetting». Dette er korrekt. Og nettopp derfor er det utfordrende at Åpen Folkekirke kaller en praksis som avstår fra å ansette mennesker som lever i et homofilt forhold for diskriminering.

Bedre blir det ikke av at Gunleiksrud Raaum iblant argumenterer som om at også et nei en kjønnsnøytral ekteskapslov er det samme som diskriminering. I avisen Budstikka 14. september 2015 skrev hun om viktigheten av at Den norske kirke «gir likekjønnede par anledning til å bli viet i Den norske kirke». Hun hevdet at det blant annet handler om følgende: «Om de mange prestene som ønsker det skal få lov til å følge sin samvittighet vie likekjønnede par, eller om de fortsatt skal tvinges til å diskriminere».

Lovlig forskjellsbehandling

Kort sagt mener jeg at det stemmer bra at ulik teologi om samlivsetikk leder til ulike tanker om diskriminering. Dette mener jeg også blir tydelig i rapporten «Å være en sak» når denne spør hva slags «diskriminering/forskjellsbehandling» mennesker med LHBT-identitet er blitt utsatt for. Mange svarer at de ikke har «fått stilling de har søkt». Men dette trenger altså ikke å være diskriminering etter norsk lov. Tvert imot kan en kristen kirke etter arbeidsmiljøloven stille krav om både tro og samlivsform. Dette er rett og slett «lovlig forskjellsbehandling».

Riktignok påpeker rapporten «Å være en sak» at «Den norske kirke er i en særstilling i sin unntakelse fra diskrimineringsloven». Men mitt inntrykk er at dette ikke vektlegges i særlig grad når respondentene blir bedt om å fortelle om forskjellsbehandling/diskriminering. Det gjør at rapporten står i fare for å stemple «lovlig forskjellsbehandling» for diskriminering. Dermed blir det enda vanskeligere å stå for et tradisjonelt kristent syn på ekteskapet i Den norske kirke. I praksis blir det stadig påstått at det i seg selv er diskriminerende å ha en praksis som innebærer et nei til å ansette prester som lever i et homofilt samliv.

LES MER:

• Marit Halvorsen Hougsnæs: «Det skal være trygt å være på jobb i kirken – også for personer med LHBT-identitet»

• Sterke reaksjoner på LHBT-rapport: – Ikke til å leve med

• Ny LHBT-rapport: Forteller om brudd på arbeidsmiljøloven

• Skeivt Kristent Nettverk etterlyser LHBT-undersøkelser fra flere kirkesamfunn

• Elise Kruse: «Den norske kirkes ferske LHBT-rapport gir grunn til bekymring»