Forsker på høyreekstrem terror: «22. juli avslørte et kunnskapsbehov»

Tore Bjørgo leder C-REX – Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo. I 2016 ble en rekke forskere – sosialantropologer, historikere, statsvitere, religionshistorikere og kriminologer – satt sammen for å samle kunnskap om årsaker til og konsekvenser av høyreekstremisme og relaterte fenomener.

22. juli var bakteppet.

– 22. juli avslørte et kunnskapsbehov på høyreekstrem terrorisme. Det manglet oppdatert kunnskap på et fenomen som hadde endret seg. Derfor ble C-REX opprettet, sier Bjørgo. På fem år er senteret ledende på sitt felt i Europa.

Bjørgo sier at bølgen av forsøk på massedrapsterror fra ytre høyre i kjølvannet av moskéangrepene i Christchurch i 2019, ble en kraftig vekker for mange. De færreste forsøk lykkes. Det som i 2011 var en avvikende hendelse, et massedrapsangrep som skilte seg markant ut, ble en ny standard.

– Bølgen kom etter at Brenton Tarrant drepte 51 mennesker på New Zealand. Selv om bølgen har lagt seg under pandemien, var angrepet nok et varsel om at høyreekstrem vold må tas på ytterste alvor. Det er en lærdom sikkerhetstjenester i verden har tatt til seg, påpeker Tore Bjørgo.

– Umulig å vise seg på gata som nynazist

I Norge på 1990-tallet var det høyreekstreme miljøet stort. Unge mennesker, mange tenåringer, var knyttet til hvit maktmiljøer, musikk, skinheadkultur, nynazister og rasistiske subkulturer. Boot Boys marsjerte i gatene, høyreekstreme miljøer blomstret i flere byer. Det var mye vold, de var synlige. For noen var det en form for ungdomsopprør.

Disse miljøene finnes ikke lenger. Det er to grunner til det, sier Tore Bjørgo:

Det brutale drapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen og et godt forebyggende arbeid fra politiet, kommuner og frivillige.

– Drapet på Benjamin for 20 år siden var knyttet til et veldig synlig, nazistisk skinheadmiljø. Etter den ekstremt brutale likvideringen ble det helt umulig å vise seg på gata som nynazist i Norge. Den folkelige motstanden var så sterk: Dette ville vi ikke ha.

Det forebyggende arbeidet var Tore Bjørgo selv delaktig i. Han har forsket på høyreekstremisme i 35 år. I 1997 ble EXIT-programmet lansert – der ideen var å hjelpe unge ut av ekstremismen. Programmet var basert på Bjørgos doktorgradsarbeid og ble eksportert til blant annet Sverige, Tyskland og Danmark.

Etterhvert forsvant de ekstreme tenåringsmiljøene, de ble «demontert», som Bjørgo beskriver det.

– Det fenomenet vi hadde mye kunnskap om og forskning på, ble borte. Det så vi 22. juli, som var noe helt annet enn det vi hadde kunnskap om fra før. De som drepte Benjamin Hermansen, kom fra et synlig miljø, politiet visste hvor de skulle lete, det var kjente aktører. Før hadde vi en verktøykasse som passet godt på disse ungdomsmiljøene.

Eldre ekstremister

Tore Bjørgo beskriver høyreekstreme i dag som eldre enn før, og at de opererer stort sett på nettet, men noen veldig få kan plutselig dukke opp med våpen i hånd.

De voldelige aktørene er ikke lenger medlemmer av gjenger og organisasjoner. Angrep kommer fra såkalte «lone actors» – enkeltaktører. De opererer på egen hånd, men er likevel ikke alene, de blir ikke radikalisert bare av seg selv. Det er en utbredt misforståelse at enslige ekstremister kommer fra ingensteds. De har hentet tankegodset sitt fra nettet. Den globale «trenden» er høyreekstreme, enslige aktører som har som mål å drepe så mange som mulig. Siden 2015 er nesten alle angrep utført av enkeltpersoner.

– De tilhører en subkultur på nettet, eller i utkanten av ekstremgrupper. De er på en måte ikke på radaren, men vi ser er et stort, fremmedfiendtlig og rasistisk hat vi har ikke oversikt over, som opererer på nettet.

– Hvorfor er høyreekstremistene blitt eldre?

– Generelt er den yngre generasjonen mer tolerant og det er mindre fremmedfrykt blant dem. Unge i dag ser ikke i samme grad på dem som er annerledes enn dem selv som skremmende. De generaliserer ikke like lett. De mest intolerante holdningene i dag finner vi hos en del av de eldre. Men det finnes fortsatt betydelig rasisme blant ungdommer, selv om den er mindre utbredt og ikke så organisert.

Han påpeker at det heldigvis er få som Philp Manshaus.

– Det finnes tilløp til svært rasistiske miljøer i Norge. Men de er så få. Se på Nordiska motstandsbevegelsen – de er en mikrogruppe, en fiasko, som ikke på noen måte lykkes i å nå mange. De blir heller ikke flere.

Tore Bjørgo understreker at dette vil variere fra land til land. Ungdomskulturene i Europa er ulike. Sverige hadde et stort, nynazistisk miljø, men også der er medlemmene blitt eldre. Identitærbevegelsen i land som Tyskland, Østerrike og Frankrike tiltrekker seg unge, ofte ressurssterke, med utdanning.

– De framstår som strigla og vet å pakke inn budskapet sitt på en mindre uspiselig måte. De er ikke direkte voldelige, men har et voldspotensial.

Bjørgo påpeker at Tyskland er et land man alltid skal bekymre seg for. Det er landet med mest vold, og de høyreekstreme bevegelsene har dypest røtter. Tyske myndigheter slo nylig fast at antall høyreekstreme har økt under pandemien, og at høyreekstremisme og antisemittisme er største sikkerhetstrussel i landet.

– Det var jo lenge slik at de høyreekstreme partiene var veldig marginaliserte. Nå ser vi at AfD fått betydelig større oppslutning enn den type partier hadde tidligere.

Partiene farligere enn volden

Tore Bjørgo mener at høyreradikale og ekstreme partier som får makt, er en større trussel mot demokratiet enn volden.

– Det er større skadepotensial på lang sikt, enn volden. Det er en annen type fare, sier han.

Han trekker fram land som Ungarn, Polen, India, Brasil og USA som land der demokrati og menneskerettigheter er under press. Når høyreradikale strømninger får utløp gjennom partisystemet, vil det påvirke demokratiet negativt. Politikere bruker sosiale medier til å spre falske nyheter og konspirasjoner for å få stemmer gjennom lovlige valg. Etter de har vunnet, kan de bygge ned demokratiske institusjoner innenfra. Ungarn og Polen er et eksempel på det. Der har uavhengige dommere blitt omplassert eller fjernet, valglover gir regjeringspartiet Fidez fordeler, pressefriheten er sterkt begrenset – for å nevne noe.

– At høyreradikale partier kommer til makten, er ikke et unikt vestlig fenomen. I India, som er en av verdens største demokratier, ser vi også at demokratiet presses på en systematisk måte. Muslimer mister rettigheter, som rett til statsborgerskap. Det er en tydelig hinduistisk nasjonalisme.

– Hva har overrasket deg mest de siste årene?

– Den største overraskelsen var at en høyreekstrem presidentkandidat kunne komme til makten i USA og nesten bli gjenvalgt. Det var nesten som om det amerikanske demokratiet sto på randen av sammenbrudd. Et gjenvalg av Trump ville vært en katastrofe for menneskerettigheter og frihet. Det var en skikkelig advarsel og vekker om hvor skjørt demokratiet er: At en som aktivt undergraver demokratiske prosesser, kan komme til makten.

– Alle de som stemte på Trump vil være uenig i at han er en trussel mot demokratiet.

– Men det er det jo. Se på alle de som mener valget var stjålet, og republikanere som ikke aksepterte Bidens seier – altså at de avskrev lovligheten av valgresultatet – det en kjempetrussel mot demokratiet. Det er med på å delegitimere lovlig opposisjon, som vi ser flere andre steder i verden. Når et valg blir avvist med påstander om juks, vil det sette veldig skumle presedenser for resten av verden. Brasils president Jair Bolsonaro prøver nå å gjenta Trumps strategi, om at valget er stjålet dersom han ikke selv blir gjenvalgt. Bare ta begrepet «fake news», som har spredd seg voldsomt. Det brukes for å undergrave troverdigheten til de frie mediene. Det er et slagord som har hatt enormt gjennomslag – og det kommer helt fra toppen, fra Trump selv. Og angrepet mot kongressbygningen 6. januar var det største sjokket, som kunne ha gått forferdelig ille.

Une Bratberg

Une Bratberg er utenriksjournalist og kommentator i Vårt Land.