Et mektigere våpen enn noensinne

Eivind Trædal

Bystyrerepresentant for Oslo MDG og bruker av sosiale medier

I 2011 oppdaget jeg kraften i sosiale medier. Jeg var den gang samboer med Maria Amelie, som var papirløs i Norge og hadde gitt ut bok om sin historie. Da hun ble arrestert utenfor Nansenskolen i januar, skapte det et umiddelbart og eksplosivt engasjement. En facebook-gruppe fikk raskt flere titalls tusen medlemmer. Spontane aksjonsgrupper dukket opp, og de etablerte mediene var i stor grad redusert til å løpe etter.

Vårt Land har en kronikkserie som oppsummerer tiåeret som har vært:Det urolige tiåeret

Samler massene

Maria fikk komme tilbake til Norge etter en oppheta politisk debatt, og en påfølgende justering av lovverket. I kjølvannet av saken har jeg fått mange anklager for at Maria i virkeligheten hadde mektige venner, og at jeg var en av flere bakmenn i en godt koordinert kampanje. Sannheten var at hendelsene den vinteren var totalt uplanlagt. Selv kjente jeg ikke en gang de som hadde startet og drev den populære facebook-gruppa. Det påfallende ved saken var nettopp at en stor, politisk kampanje kunne oppstå organisk og uten sentral ledelse.

Samme sommer skulle vi se et annet eksempel på det samme: i kjølvannet av terrorangrepet på Utøya, ble ideen om et rosetog gjennom Oslos gater lansert av to venner som hadde stiftet en facebook-gruppe. Deres arrangement «Vi går sammen - Norge står samlet mot terrorhandlinger» førte til at opp mot 150.000 samlet seg til markering.

LES OGSÅ: Ti har fått bli som følge av Maria Amelie-saken

Håpefull start på tiåret

Det var ikke bare i Norge at sosiale medier sto sentralt i store massemarkeringer. Samme år spilte «Den arabiske våren» seg ut. Massedemonstrasjoner i Tunisia spredte seg videre til store deler av Nord-Afrika og Midtøsten, og førte blant annet til den Egyptiske diktatoren Hosni Mubaraks avgang.

Det var en håpefull start på tiåret. Aldri hadde det vært lettere å spre informasjon og mobilisere mennesker til handling. Internett ville gjøre livet surt for despoter, og øke vår kollektive visdom.

Men alle teknologier har et janusansikt. Trykkepressen var en nødvendig forutsetning for opplysningstiden, men det første resultatet av denne teknologien i Europa, var flere hundre år med blodige religionskriger. Plutselig ble det lett og billig å spre informasjon. Det fungerte godt til å undergrave institusjoner som hadde nytt et visst monopol på informasjon, som den katolske kirke og eneveldige herskere. Men det gav ikke stabilitet.

LES OGSÅ: «Facebook og Google har vært viktige både for å styrte diktatorer og for å holde diktatorer ved makten»

Overgår Orwells villeste fantasier

Det var en annen nyvinning, muliggjort av trykkpressen, som var en av opplysningstidens viktigste teknologier: leksikonet. Opplysningen vant ikke automatisk fram ved at informasjon ble spredd over alle vinder, men den skjøt fart når etterprøvbar kunnskap ble samlet mellom stive permer, og respektert ikke fordi det var guds ord, men fordi det var vitenskapelig frembrakt.

Om vi skal slå en parallell til vår egen tid, er vi nå inne i religionskrigenes fase av de sosiale medienes tidsalder. Gamle hierarkier faller, uten at nye strukturer har rukket å vokse fram for å erstatte dem. Mediene har mistet mye av sin makt, på godt og vondt. Elitene, enten de er politikere, akademikere, byråkrater eller næringslivstopper, har tapt mye av makten til å forme ordskiftet.

Men internett er ikke bare en historie om makt som blir spredd. Tvert imot: i løpet av tiåret har makten over internett blitt stadig mer konsolidert, både av storselskaper og stater. Kina lykkes i økende grad med å bruke internett til å disiplinere og overvåke sine innbyggere. Deres planlagte «sosial kreditt»-system, kombinert med ansiktsgjenkjenningsteknologi, er et apparat for overvåking og kontroll som overgår George Orwells villeste fantasier.

Politikere som «troller»

I Vesten blir stadig mer av internettbruken vår kanalisert gjennom mastodontene facebook og google. Vi har vent oss til at all vår internett-kommunikasjon er overvåket. Det ble klart i forbindelse med avsløringene til Edward Snowden.

Vi har også vent oss til at offentligheten, der vi diskuterer hva som er rett og galt, viktig og utviktig, selve grunnlaget for demokratiet, er blitt knust i en million biter. Nyhetene strømmer mot oss i feeden, og det er umulig å vite om man egentlig er på nett med sine medborgere. Får naboen min en helt annen virkelighet inn på smartskjermen enn meg? Det er vel ikke så mange som faktisk vil at Storbritannia skal ut av EU? Det er vel ingen som vil stemme på Trump? Disse folkene i kommentarfeltene er det vel ingen som tar seriøst? Så feil kan man ta.

De sosiale mediene har banet veien for en ny form for politikere. Verdens mektigste mann er en hyperaktiv realitystjerne som troller verden på twitter. Også her hjemme har politikerne tilpasset seg. Vi har fått ministere som driver med «trolling» på sosiale medier. Ja, vi har til og med sett en justisminister bli felt på grunn av en facebookpost. Stadig tester de grensene. I Norge feirer vi jul! Enig? Terrorister bør ikke få spesialbehandling, lik og del!

Mektigere våpen enn noensinne

Autoritære krefter, som alltid har vært avhengige av å dikte opp enkle historier og fiendebilder, har fått et mektigere våpen enn noensinne. Sosiale medier har banet veien for falske nyhetssider og politisk propaganda i enorm skala, målrettet med kirurgisk presisjon mot dem som kan overtales. Facebook nekter stadig å kvalitetssikre politiske annonser, på tross av den destruktive effekten av løgner som kan spre seg til millioner av mennesker før noen rekker å korrigere dem.

Og det vil bli mørkere før det lysner: allerede er det fullt mulig å produsere falske videoer der man får kjente mennesker til å si hva som helst, såkalte «deep fakes». Presidentvalget i USA i 2016 ble en av de første store testarenaene for det 21. århundrets informasjonsteknologiske våpen. Valget i 2020 kan bli enda verre.

På ti korte år har sosiale medier gått fra å være en morsom adspredelse til en trussel både mot demokratiet og mot en opplyst offentlighet. IT-gigantene i USA reiste et babelsk tårn som har brutt ned vår felles offentlighet. Og timingen kunne ikke vært verre: det skjedde akkurat på den tiden da vi trengte å samle oss for å håndtere en felles, eksistensiell trussel: klimakrisen.

Allikevel logger jeg ikke av. Kanskje fordi jeg stadig har et håp om at vi kan temme dette beistet. Historien viser oss dessverre at veien dit er lang og hard.

LES OGSÅ: