En usminket beretning fra frontlinjen

Han er trukket tilbake fra de harde kampene i Donbas og nyter noen øyeblikk med ro.

– Vi vet aldri hvor lang tid vi får, sier 29-åringen, som av sikkerhetsgrunner ikke vil stå fram med etternavn.

– Vi blir kalt opp på radioen, og så har vi kanskje en time på oss til å pakke, forteller han. Han bærer en uniform full av gjørme.

Han og flere andre ukrainske soldater har nettopp vært ved fronten. De befinner seg nå i byen Lyman, som ligger rundt 30 kilometer fra selve frontlinjen. De har en liten pause fra kamphandlingene.

Lyman ble gjenerobret fra russiske styrker – som hadde holdt byen i fire måneder – under en motoffensiv i oktober.

Men ødeleggelsene i byen er store. Volodymyr må selv lete etter en åpen butikk for å skaffe mat til seg selv og de andre i enheten hans.

Gruppen med soldater prøver å finne varmen rundt en vedovn. Noen prøver å få seg en høneblund, andre skroller gjennom telefonene sine, mens andre igjen sender rundt mat fra hermetikkbokser og en flaske vodka. De prøver å stresse ned.

Timevis i gjørme

Siden Ukraina gjenerobret den sørlige kystbyen Kherson ved Svartehavet i forrige måned, har kampene blitt konsentrert til den østlige industrielle Donetsk-regionen.

Myndighetene i Kyiv opplyste nylig at byene Bakhmut og Avdijivka – begge sør for Lyman – nå var «episenteret» for krigen.

Volodymyr forteller at hans enhet er nødt til å frakte våpen og ammunisjon flere kilometer gjennom gjørmen. Prosessen tar timesvis – før de kan begynne å ta opp kampen.

– Vi er slitne lenge før kampene begynner, sier Volodymyr.

– Russerne er sterke. De lager veldig gode skyttergraver og bunkere, legger han til.

Lederen for enheten, Petro, er enig.

– Russerne er en tøff fiende å slå, sier 35-åringen, som heller ikke vil oppgi fullt navn.

– Å oppholde seg i frontlinjen er veldig vanskelig. Russerne lider store tap, men det gjør vi også, understreker Petro.

– Det er komplisert, men vi gjør vårt beste for å vinne, legger han til.

Frykt for stridsvogner

En tidligere sykehuslege er tydelig sliten.

Han forteller at han frykter russernes stridsvogner.

– Når de er på trygg avstand, kan du høre dem skyte. Deretter hører du hviningen fra granatene og deretter eksplosjonen. Men når de er nærme, hører du bare eksplosjonen, og da vet du at du er i trøbbel, forteller han til nyhetsbyrået AFP.

– Før gjorde jeg bare jobben min, jeg brydde meg egentlig ikke om en pasients personlige liv, sier han.

– Men nå, når jeg hører at en kamerat er blitt skutt over radioen, slipper jeg alt … og skynder meg til ham. Det er vanskelig når hendene mine blir rødfarget av en kollegas blod, legger han til.

Førstehjelp

De skadde blir fraktet fra frontlinjen av ambulanser chartret av en frivillig organisasjon, som også driver et medisinsk senter i Lyman.

Nesten alle som fraktes inn fra fronten, er såret av granater og granatsplinter.

Svitlana Druzenko, lederen for den frivillige organisasjonen som driver senteret, sier de gjør sitt beste for å behandle sårede soldater før de sendes videre til sykehus som kan gi mer omfattende behandling.

– Vi gjør alt vi kan for å stabilisere dem slik at de holder seg i live, forteller hun i støyen fra to ukrainske Sukhoi-jagerfly på vei mot frontlinjen.